Alfa og Omega 7

Verdensmisjonæren Joseph Wolff

I likhet med den store reformasjonen på 1500-tallet fremstod også adventbevegelsen samtidig i forskjellige kristne land. Både i Europa og Amerika begynte gudfryktige personer å studere profetiene, og ved å fordype seg i det inspirerte ord fant de overbevisende vitnesbyrd om at tiden var i ferd med å ebbe ut. I forskjellige land var det isolerte kristne grupper som bare ved å granske Den hellige skrift ble overbevist om at Jesu gjenkomst var nær. AoO7 304.3

I 1821, tre år etter at Miller var blitt klar over profetien om dommens dag, begynte verdensmisjonæren Joseph Wolff (1795-1862) å forkynne at Herrens komme var nær. Han var født i Tyskland av jødiske foreldre, og faren var rabbiner. Som ganske ung var han blitt overbevist om sannheten i den kristne tro. Oppvakt og vitebegjærlig som han var, lyttet han interessert til samtalene hjemme, der fromme jøder daglig møttes for å snakke om sitt folks håp og forventninger, om den kommende Messias og gjenopprettelsen av Israel. En gang hørte han at de nevnte Jesus fra Nasaret, og spurte hvem han var. «En meget begavet jøde,» ble det svart. «Men da han gav seg ut for å være Messias, ble han dømt til døden av det jødiske råd.» AoO7 306.1

«Hvorfor ble Jerusalem ødelagt?» spurte han videre. «Og hvorfor er vi i landflyktighet?» AoO7 306.2

«Akk, akk,» svarte faren, «fordi jødene tok livet av profetene.» Øye-blikkelig slo denne tanken ned i gutten: «Kanskje Jesus også var en profet som jødene drepte, enda han var uskyldig.» ⁴ Denne tanken grep ham så sterkt at han ofte stod utenfor en kirke og lyttet til forkynnelsen. Han hadde ikke lov å gå inn. AoO7 306.3

Joseph var ikke mer enn sju år da han en gang overfor en eldre kristen nabo skrøt av at Israel ville oppleve en strålende fremtid når Messias kom. Til dette svarte mannen vennlig: «Jeg skal fortelle deg om den virkelige Messias, gutten min. Det var Jesus fra Nasaret som dine forfedre korsfestet, slik de også gjorde med profetene i gamle dager. Gå hjem og les Jes 53, så blir du nok overbevist om at Jesus Kristus er Guds Sønn.» ⁵ AoO7 306.4

Dette gjorde et sterkt inntrykk på gutten. Da han gikk hjem og leste Bibelen, undret han seg over hvor nøyaktig profetien ble oppfylt på Jesus fra Nasaret. Var det virkelig sant alt det den kristne mannen hadde sagt? Gutten bad faren forklare denne profetien, men han møtte en slik avvisende taushet at han aldri mer torde snakke om dette. Men det økte bare hans ønske om å lære mer om kristendommen. AoO7 306.5

Hjemme holdt de omhyggelig skjult for ham det han gjerne ville vite. Bare elleve år gammel forlot han hjemmet og drog ut i verden for å skaffe seg utdanning, så han selv kunne velge religion og livsgjerning. En tid fikk han bo hos noen slektninger, men han ble snart jaget bort som en frafallen. Alene og uten penger måtte han klare seg selv som best han kunne. Han drog fra sted til sted, leste flittig, og levde av å undervise i hebraisk. AoO7 306.6

En katolsk lærer fikk ham til å gå over til katolisismen, og han bestemte seg for å bli misjonær blant sitt eget folk. Med dette i tanke drog han noen få år senere til et katolsk universitet i Rom for å studere. Her ble han beskyldt for kjetteri fordi han hadde for vane å tenke selvstendig og si det han mente. Han angrep kirkens misbruk offentlig og etterlyste reformer. AoO7 306.7

Til å begynne med behandlet de Ipavelige prelatene ham på en elskverdig måte, men etter en tid ble han sendt bort fra Rom. Under kirkens oppsyn drog han fra sted til sted, inntil det var helt klart at han ikke ville bøye seg under romerkirkens åk. Han ble stemplet som uforbederlig og fikk dra hvor han selv ville. Det endte med at han reiste til England, der han gikk over til protestantismen og sluttet seg til den engelske kirke. Etter to års studier drog han i 1821 ut på sin misjon. AoO7 307.1

Wolff tok imot budskapet om Kristus som kom første gang som «en smertenes mann, vel kjent med sykdom». Men han var også klar over at profetiene like klart talte om hans annet komme i kraft og herlighet. Han prøvde å overbevise sitt eget folk om at Jesus fra Nasa-ret var den lovede Messias, og gjø-re dem kjent med hans første kom-me i ydmykhet som et offer for menneskenes synd. Samtidig underviste han dem om hans gjenkomst som konge og befrier. AoO7 307.2

«Jesus fra Nasaret, den virkelige Messias, som fikk hendene og føttene gjennomboret, som lik et lam ble ført til slakterbenken, som var en smertenes mann, vel kjent med sykdom, som kom første gang etter at kongespiret hadde veket fra Juda og herskerstaven fra hans føtter, han skal komme annen gang i him-melens skyer med rop fra overengelen og støt i Guds basun.» ⁶ AoO7 307.3

«Han skal stå på Oljeberget, og herredømmet over skapningen som Adam en gang fikk, og som han mistet, skal Kristus få. Han skal være konge over hele jorden. Skapningens sukk og klage skal ta slutt, og lovprisning skal lyde. Når Jesus kommer i sin Fars herlighet med alle de hellige englene, skal de troende som er døde, oppstå først. Det er dette vi kristne kaller den første oppstandelse. Da skal dyrene endre natur og bli underlagt Kristus. Det skal være fred overalt. Igjen skal Herren se ned på jorden og si: Det er overmåte godt.» ⁷ AoO7 307.4

Wolff trodde at Herren ville komme meget snart. Slik han tolket de profetiske tidsperioder, ville verdens ende komme på et tidspunkt som lå nær opp til det Miller hadde kommet frem til. Når folk henviste til at «dag og time kjenner ingen», og at mennesker ikke visste noe om hvor nær Herrens komme var, svarte Wolff: «Har Herren sagt at dagen og timen aldri skal bli kjent? Har han ikke gitt oss tidenes tegn så vi i det minste skal vite når hans kom-me nærmer seg, på samme måte som vi vet at sommeren er i anmarsj når fikentreet skyter blad? Skal vi aldri få vite noe om tiden, når han selv oppfordrer oss til ikke bare å lese Daniels bok, men også å forstå den? AoO7 307.5

Nettopp i Daniels bok sies det at boken skal være lukket og forseglet inntil endens tid. Videre at mange skal granske den og al «kunnskapen skal øke» (i endens tid). Dessuten har Herren ikke sagt at vi skal være uvitende om endens nærhet, men at ingen kjenner «dag og time». Han sier at vi skal vite så meget om tidenes tegn at det kan få oss til å berede oss for hans komme, likesom da Noah bygde arken.» ⁸ AoO7 307.6

Om den gjengse tolkning av Den hellige skrift, eller rettere mistolkning, skrev Wolff: «Størstedelen av kristenheten har veket av fra Bibelens klare mening, og følger buddhistenes fantasifulle plan som går ut på at menneskenes fremtidige lykke består i å bevege seg omkring i luften. Når de leser ordet jøde, betyr det hedning; med navnet Jerusalem menes kirken; når det står jorden, betyr det himmelen; Herrens komme betyr fremgang for misjonsselskapene; og når det tales om å gå opp til Herrens tempelberg, betyr det en eksklusiv metodistsamling.» ⁹ AoO7 308.1

I tjuefire år, fra 1821 til 1845, reiste Wolff vidt omkring. Han var i Afrika og besøkte Egypt og Etiopia. I Asia reiste han gjennom Palestina, Syria, Iran, Bukhara og India. Han var også i De forente stater, og på reisen dit talte han på øya St. Helena. I august 1837 kom han til New York. Etter å ha talt der, gjorde han det samme i Philadelphia og Baltimore og drog derfra til Washington, D.C. AoO7 308.2

Om besøket der sier han: «Etter forslag fra tidligere president John Quincy Adams vedtok kongressen enstemmig at jeg skulle få tale i kongresshallen. Foredraget ble holdt på en lørdag, og kongressmedlemmene var til stede sammen med biskopen av Virginia, geistligheten i Washington og mange av byens borgere. Den samme ære ble vist meg av myndighetene i New Jersey og Pennsylvania, som over-var en rekke foredrag jeg holdt om mine studier i Asia, og om Kristi herredømme.» ¹⁰ AoO7 308.3

Wolff reiste omkring i de mest usiviliserte land uten beskyttelse fra noen myndighet. Påkjenningen var stor og farene mange. Han fikk stokkepryl og han sultet. Han ble endog solgt som slave og tre ganger dømt til døden. Han ble overfalt og holdt på å omkomme av tørst. En gang mistet han alt han eide og måtte gå lange strekninger til fots i fjellene, mens snøen pisket ham i an-siktet, og de bare føttene ble valne av den frosne jorden. AoO7 308.4

Når noen advarte ham mot å ferdes blant ville, fiendtlige stammer, svarte han at han var «godt væpnet». Våpnene var «bønn, iver for Kristus og tillit til hans hjelp». «Jeg er også utstyrt med kjærlighet til Gud og til nesten, og jeg har Bibelen i hånden.» Alltid hadde han Bibelen på hebraisk og engelsk med seg. Om en av sine siste reiser sier han: «I hånden holdt jeg en åpen bibel. Jeg følte at min kraft lå i denne boken, og at den ville holde meg oppe.» ¹¹ AoO7 308.5

Slik holdt han på helt til budska-pet om dommen hadde nådd ut til mange steder i verden. Han for-midlet Guds ord til jøder, tyrkere, iranere, hinduer og mange andre folkeslag og stammer på deres eget språk. Overalt forkynte han at Mes-sias snart skulle regjere. AoO7 309.1

Mens han var på reise i Bukhara, fant han et isolert folk som trodde på Herrens snare komme. Han for-teller at araberne i Yemen hadde en bok som de kalte «Seera», som nevnte Kristi gjenkomst, og at han skulle regjere i herlighet. De ventet at store begivenheter skulle inntref-fe omkring 1840. «Jeg tilbrakte seks dager i Yemen sammen med rechabittene. De drikker ikke vin, planter ikke vingårder, sår ikke. De bor i telt og minnes gode, gamle Jonadab, sønnen til Rechab. Blant dem fantes etterkommere etter israelittene, av Dan-stammen, som sammen med Rechabs etterkommere venter at Messias snart skal komme i himmelens skyer.» ¹² AoO7 309.2

En annen misjonær fant noe lig-nende i Tataria. En av prestene der spurte misjonæren når Kristus skul-le komme igjen. Da han svarte at han ikke visste det, ble presten svært forbauset over en slik uvitenhet hos en som underviste andre om Bibelen, og sa at han selv oppfattet profetiene slik at Kristus ville komme omkring 1844. AoO7 309.3

Så tidlig som i 1826 begynte no-en i England å forkynne Kristi gjen-komst. Men bevegelsen tok ikke en så fast form der som i Amerika. Det nøyaktige tidspunktet ble ikke presisert på samme måte, men budskapet om gjenkomsten ble forkynt vidt og bredt, ikke bare blant dissentere. AoO7 309.4

Mourant Brock, en engelsk for-fatter, sier at omkring sju hundre statskirkeprester var med og for-kynte «evangeliet om riket». Bud-skapet som varslet Herrens gjen-komst i 1844, ble også forkynt på De britiske øyene. Skrifter fra Amerika som handlet om Jesu gjenkomst, ble spredt vidt omkring, og bøker og blad derfra ble utgitt. AoO7 309.5

Den engelskfødte Robert Winter som hadde tatt imot adventtroen i Amerika, reiste i 1842 tilbake til fedrelandet for å forkynne Herrens gjenkomst. Mange tok del i arbei-det, og budskapet om dommen ble forkynt i forskjellige deler av landet. AoO7 309.6