Alfa og Omega 4

Samaritanerne møter Jesus

Kvinnen gledet seg mens hun lyttet til Jesu ord. Denne vidunderlige åpenbaring var nesten overveldende. Hun lot vannkrukken stå og vendte tilbake til byen for å fortelle andre hva hun hadde sett og opplevd. Jesus visste hvorfor hun gikk. At hun lot vannkrukken stå igjen, vitnet tydelig om virkningen av hans ord. Så inderlig ønsket hun å få dette levende vannet, at hun glemte hvorfor hun hadde kommet til brønnen. Hun glemte at Jesus var tørst, noe som hun gjerne ville avhjelpe. Med en overstrømmende glede skyndte hun seg av sted for å la andre få del i det dyrebare lyset lnm hadde fått. AoO4 156.2

«Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort,» sa hun til folk i byen. «I lan skulle vel ikke være Messias?» Det hun sa, grep dem. Ansiktet hadde fått et nytt uttrykk, og hele hennes måte A være på var forandret. De fikk lyst til A se Jesus. «Da drog de ut av byen og kom til ham.» AoO4 156.3

Jesus satt fremdeles ved bronncn. Han sA ut over de grønnaktige korn- Akrcnc som bredte seg ut foran ham i skjæret av det gylne solskinnet. Jesus omtalte dette i symbolske vendinger idet han sa til disiplene: «Sier dere ikke selv: EnnA er det fire måneder til de høster inn. Men jeg sier dere: Løft blikket og se på markene, de står alt hvite mot høst.” Mens han talte, så han på de menneskene som var på vei ut til brønnen. Det var fire måneder til kornet skulle høstes inn, men her var det en moden avling som var ferdig til å høstes inn. AoO4 156.4

«Den som hoster, får sin lønn og samler inn grøde for det evige liv, slik at den som sår og den som hoster, kan glede seg sammen. Her er det et sant ord at én sår, og en annen hoster.” Jesus siktet til den hellige tjenesten som de troende skylder Gud. De skal være hans levende redskaper, for han trenger deres personlige tjeneste. Enten vi da sår eller høster, arbeider vi for Gud. Én strør såkornet ut. En an-nen samler inn avlingen. Både den som sår og den som høster, får sin lønn. De gleder seg sammen over re-sultatet av det arbeid de har gjort. AoO4 156.5

Jesus sa til disiplene: «Jeg har sendt dere ut for å høste det dere ikke har ar-beidet med. Andre har arbeidet, og dere har gått inn i deres arbeid.” Frel-seren så her frem til den store innsam-ling på pinsedagen. Disiplene skulle ikke betrakte det som et resultat av sin egen innsats. De var gått inn i andres arbeid. Helt siden Adams fall hadde Kristus betrodd Ordets såkorn til sine utvalgte tjenere for at de skulle så det i menneskers hjerter. En usynlig kraft, ja, selve Allmakten, hadde arbeidet stille, men virkningsfullt for å bringe frem en høst. Nådens dugg, regn og solskinn var gitt for å nære og forfriske sannhetens såkorn. Snart skulle Kristus vanne det med sitt eget blod. Disiplene skulle være Guds medarbeidere. De skulle samarbeide med Kristus og med de hellige menn i gammel tid. Når Den Hellige Ånd ble utgytt på pinsedagen, skulle tusener vende om på én dag. Det var frukten av det Kristus hadde sådd, høsten av hans arbeid. AoO4 158.1

De ordene Jesus talte til kvinnen ved brønnen, var en god sæd som ble sådd. Og hvor hurtig kunne ikke av-lingen høstes inn! Samaritanerne kom og hørte Jesus, og de trodde på ham. De trengte seg sammen omkring ham ved brønnen og kom med alle sine spørsmål. Ivrig tok de imot hans for-klaringer på mange ting som hadde vært dunkle for dem. Mens de lyttet, forsvant deres uklare forestillinger mer og mer. De var lik mennesker som var omgitt av et stort mørke. Plutselig kom de på spor av en lysstråle de kunne følge til de fant dagslyset. Men de nøyde seg ikke med dette kortvarige møtet, men var ivrige etter å høre mer. Det var om å gjøre for dem at også de-res venner fikk høre denne store lære-ren. Derfor innbød de ham til byen sin og bad ham inntrengende om å bli hos dem. Han ble værende i Samaria i to dager, og mange flere trodde på ham. AoO4 158.2

Fariseerne foraktet Jesu enkle måte å være på. De overså hans mirakler og forlangte et tegn på at han var Guds Sønn. Men samaritanerne bad ikke om noe tegn. Han gjorde heller ikke noen mirakler blant dem utover at han overfor kvinnen ved brønnen åpenbarte hemmelighetene i hennes liv. Likevel tok mange imot ham. I sin glede sa de til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.» AoO4 158.3

Samaritanerne trodde at Messias skulle komme som gjenløseren, ikke bare for jødene, men for hele verden. Gjennom Moses hadde Den Hellige Ånd forutsagt at han skulle være en profet sendt av Gud. Gjennom patriarken Jakob var det blitt sagt at folkene skulle lyde ham, ⁴ og gjennom Abraham var det blitt kunngjort at i ham skulle alle folk på jorden bli velsignet. Disse bibeltekstene dannet grunnlaget for samaritanernes tro på Messias, J ødene hadde mistydet de senere profeter. Den herlighet som gjelder Kristi annet komme, hadde de anvendt på hans første komme. Dette hadde fått samaritanerne til å sette til side alle de hellige skrifter unntatt dem som var gitt gjennom Moses. Men da Jesus feide bort alle disse falske fortolkninger, var det mange som godtok de senere profetier og Kristi egne utsagn om Guds rike. AoO4 158.4