Alfa og Omega 4
Messias gir seg til kjenne
Mens kvinnen samtalte med Jesus, gjorde hans ord inntrykk på henne. Aldri hadde hun hort slike tanker fremholdt av prestene blant hennes eget folk eller av jødene. Etter hvert som hennes tidligere liv ble brettet ut for henne, ble hun mer og mer klar over sine store mangler. Hun ble klar over torsten i sin egen sjel, en torst som vannet i Sykars brønn aldri kun-ne slokke. Ikke noe av det hun tidli-gere hadde vært i kontakt med, hadde på en slik måte vekket hennes trang til noe høyere. AoO4 154.4
Jesus hadde overbevist henne ornat han visste om hemmelighetene i hennes liv. Likevel følte hun at han var hennes venn som hadde medlidenhet med henne og elsket henne. Selv om han ved sin renhet tok avstand f ra syndene i hennes liv, sa han ikke et eneste fordømmende ord. I stedet talte han til henne om sin nåde som kunne fornye sjelen, og det begynte å gå opp for henne hvem han var. Dette spørsmålet dukket opp i hennes sinn: «Tro om dette kan være den Messias vi har ventet så lenge på?” AoO4 155.1
«Jeg vet at Messias kommer,” sa kvinnen — Messias er det samme som Kristus — «og når han kommer, skal han si oss alt.» Jesus svarte: «Det er jeg, jeg som taler med deg.» Da kvinnen hørte dette, brøt troen frem i hennes hjerte, og hun tok imot den vidunderlige kunngjøringen fra den gud-dommelige læreren. AoO4 155.2
Denne kvinnen hadde et mottagelig sinn, og hun satte pris på det hun hørte. Hun var rede til å ta imot den mest opphøyede åpenbaring, for hun var interessert i Skriften, og Den Hellige Ånd hadde forberedt hennes sinn til å ta i mot mer lys. Hun hadde grunnet på dette løftet i Det gamle testamente: «Av ditt eget folk, av dine landsmenn, vil Herren din Gud la det fremstå blant dere en profet som meg. Ham skal dere høre på.» 3 Hun lengtet etter å forstå denne profetien, og lys var alt i ferd med å trenge inn i hennes sinn. Livets vann, det åndelige li v som Kristus gir hver tørstende sjel, hadde be- gynt å velle frem i henne. Herrens Ånd arbeidet med henne. AoO4 155.3
Kristi tydelige ord til denne kvinnen kunne ikke vært sagt til de selvrettfer- dige jøder. Han var langt mer forbeholden når han talte til dem. Det som ikke ble sagt til jødene, og som disiplene senere fikk pålegg om å holde hemmelig, ble åpenbart for henne. Jesus så at hun ville bruke sin kunnskap til å gi andre del i hans nåde. AoO4 155.4
Da disiplene kom tilbake etter å ha utført sitt ærend, ble de overrasket over å finne at deres mester snakket med denne kvinnen. Han hadde ikke drukket det forfriskende vannet som han hadde bedt om, og han brydde seg heller ikke om å spise maten som disip-lene hadde skaffet. Da kvinnen var gått, tryglet disiplene ham om å spise. Men han satt taus og var fordypet i sine egne tanker. Ansiktet hans var likesom forklaret, og de var redde for å forstyrre ham i hans samfunn med himmelen. Men de visste at han var trett og sulten, og mente det var deres plikt å minne ham om hans fysiske behov. Jesus forstod deres omsorg, og han sa: «Jeg har mat å spise som dere ikke vet om.» AoO4 155.5
Disiplene undret seg over hvem som kunne ha skaffet ham mat. Men han la til: «Min mat er å gjøre det han vil som har sendt meg, og fullføre hans verk.” Jesus gledet seg over at hans samtale med kvinnen hadde vekket hennes samvittighet. Han så at hun drakk av livets vann, og dette stilte hans egen hunger og tørst. Når han så resultater av den misjon han hadde forlatt him-melen for A ut fore, ble han styrket til sin gjerning, og var ikke opptatt av de materielle behov. Å hjelpe et menneske som hungret og tørstet etter sannheten, var mer velgjørende for ham enn å spise og drikke. Det virket oppmuntrende og fornyende. Å gjøre godt var for ham selve livet. AoO4 155.6
Frelseren tørster etter at vi skal anerkjenne ham. Han hungrer etter sympati og kjærlighet fra dem han har kjopt med sitt eget blod, og han lengter inderlig etter at de skal komme til ham og få liv. En mor er stadig på vakt for å oppdage det forste smilet hos barnet sitt, et tegn som viser at barnet kjenner henne og kan følge med. Slik er Kristus på vakt etter det uttrykk for takknemlig kjærlighet som viser at åndelig liv er begynt i sjelen. AoO4 156.1