Alfa og Omega 4

3—«I tidens fylde”

«I tidens fylde sendte Gud sin Sønn.... Han skulle kjøpe dem fri som stod under loven, så vi kunne få barne-kår.» ¹ AoO4 22.1

Frelserens komme ble forutsagt i Eden. Da Adam og Eva først hørte løftet, ventet de at det hurtig skulle bli oppfylt. Med glede hilste de sin førstefødte sønn velkommen, og håpet at han måtte være befrieren. Men opp-fyllelsen av løftet lot vente på seg. De som først hadde fått det, døde uten at det var blitt til virkelighet. Fra Enoks dager ble løftet gjentatt av patriarker og profeter som holdt håpet om hans komme levende. Likevel kom han ikke. Daniels profeti åpenbarte tiden for hans komme, men ikke alle tolket budskapet på den riktige måten. År-hundrene svant, og profetenes røster hørtes ikke mer. Undertrykkerens hånd hvilte tungt på Israel, og mange var klar til å utbryte: «Dagene går, og alle syner slår feil.» ² AoO4 22.2

Men likesom det er med stjernene i deres fastlagte baner i det umåtelige kretsløp, er det ingen hast og ingen forhaling i Guds forsett. Gjennom symbolene med det store mørket og den.rykende ovnen hadde Gud overfor Abraham åpenbart Israels trelldom i Egypt, og at tiden de skulle oppholde seg der, ville være fire hundre år. «Siden skal de dra ut med mye gods.” Mot dette kjempet faraos stolte imperium og hele dets makt forgjeves. Nettopp «på dagen” som var fastsatt i det guddommelige løfte, «drog alle Herrens hærer ut av Egypt»³. Slik hadde Gud også fastsatt den nøyaktige tiden for Knsti komme. Da tidens store ur angav denne timen, ble Jesus født i Betlehem. AoO4 22.3

«I tidens fylde sendte Gud sin Sønn.” Gud i himmelen hadde hatt kontroll med nasjonenes bevegelser og menneskers luner og påfunn inntil verden var moden for befrierens komme. Folkeslagene var forent under ett styre. Det samme språket ble brukt nesten overalt, og ble alle steder anerkjent som litteraturens språk. Fra alle land kom de atspredte jødene til Jerusalem for å feire de årlige høytider. Når de drog tilbake til sitt hjemsted, kunne de bringe tidender om Messias’ komme ut over verden. AoO4 22.4