Alfa og Omega 4
«Livets brød»
Halvt spottende spurte nå en rabbiner: «Hvilket tegn gjør du, så vi kan se det og tro på deg? Hva kan du gjøre? Våre fedre spiste manna i ørkenen, slik det står skrevet: Brød fra himmelen gav han dem å spise.» AoO4 329.4
Jødene mente at det var Moses som hadde gitt folket manna. De hedret red-skapet og så bort fra ham som utførte selve gjerningen. Deres forfedre hadde murret mot Moses, og betvilt og benektet hans guddommelige misjon. Slik forkastet nå hans etterkommere ham som kom med Guds budskap til dem. Da sa Jesus til dem: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Moses gav dere ikke brødet fra himmelen.” Han som hadde gitt dem manna, stod midt iblant dem. Det var Kristus selv som forte israelittene gjennom ørkenen, og som daglig mettet dem med brød fra himmelen. Den maten var et for-bilde på det virkelige brødet fra himmelen. Den livgivende Ånd som flyter ut fra Guds ubegrensede forråd, er den virkelige manna. Jesus sa: «Guds brød er det brød som kommer ned fra himmelen og gir verden liv.» AoO4 329.5
Noen av tilhørerne mente fremde-les at det var vanlig brød Jesus hentydet til. Derfor sa de: «Herre, gi oss alltid dette brød.” Jesus sa da rett ut: «Jeg er livets brød.» AoO4 330.1
Det bildet Jesus brukte, var jødene vel kjent med. Inspirert av Den Hellige Ånd hadde Moses sagt at «mennesket ikke lever bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Herrens munn». Og profeten Jeremia hadde skrevet: «Jeg fant dine ord og åt dem, de var til glede for meg. Og det var en fryd for mitt hjerte.» 3 Rabbinerne hadde selv et ordtak som sa at å spise brød i åndelig mening var å granske loven og gjøre gode gjerninger. Det ble ofte sagt at når Messias kom, ville hele Israel bli mettet. AoO4 330.2
Det profetene lærte, klargjorde den dype åndelige lærdom i miraklet med brødene. Denne lærdommen prøvde Kristus å klargjøre for sine tilhørere i synagogen. Hadde de forstått Skriften, ville de ha forstått hva han mente da han sa: «Jeg er livets brød.” Det var bare gått én dag siden den store folkemengden, som var utmattet og trett, var blitt mettet av det brødet han hadde gitt dem. Likesom de hadde fått legemlig styrke av dette brødet og var blitt oppkvikket, ville Kristus gi dem åndelig styrke til evig liv. «Den som kommer til meg,» sa han, «skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste.” Og han føyde til: «Men jeg har sagt dere at dere har sett meg og likevel ikke tror.» AoO4 330.3
Den Hellige Ånd hadde åpenbart Kristus for dem. Dag etter dag hadde de vært vitne til de levende beviser på hans makt. Likevel bad de om enda et tegn. Hadde de fått et slikt tegn, ville de fortsatt ha vært like vantro som før. Hvis de ikke var blitt overbevist av det de hadde sett og hørt, var det nytteløst å vise dem flere undergjerninger. Vantroen vil alltid finne påskudd for tvil, og den vil bortforklare de mest overbevisende fakta. AoO4 330.4
Igjen appellerte Jesus til deres motvillige sinn: «Den som kommer til meg, vil jeg så visst ikke stote bort.” Han sa at alle som tok imot ham i tro, skulle få evig liv. Ikke én skulle gå fortapt. Det var ikke nødvendig for fariseerne og saddukeerne å strides om det fremtidige liv. Menneskene behøver ikke lenger sørge i håpløs fortvilelse over sine døde. «For dette er min Fars vilje, at den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag.» AoO4 330.5