Alfa og Omega 4

Tro og liv

En trosbekjennelse som bare tar imot ham som verdens frelser, kan aldri bringe legedom til sjelen. Den tro som er til frelse, er ikke bare et forstandsmessig samtykke til sann-heten. Den som venter på full kunn-skap før han vil øve tro, kan ikke ta imot velsignelse fra Gud. Det er ikke nok å tro noe om Kristus. Vi må tro på ham. Den eneste tro som vil gagne oss, er den som tar imot ham som en personlig frelser, og som tilegner seg hans fortjenester som sine egne. Mange anser troen som en mening. Frelsende tro er handling. De som tar imot Kristus, forener seg i et pakts- forhold med Gud. Sann tro er liv. En levende tro betyr økt styrke og en full tillit som gjør sjelen til en seirende makt. AoO4 298.2

Da Jesus hadde helbredet kvinnen, ville han at hun skulle vitne om den velsignelse hun hadde mottatt. De ga-ver som evangeliet tilbyr, skal vi ikke tilegne oss ved list eller nyte godt av i hemmelighet. Derfor oppfordrer Herren oss til å vitne om hans godhet. «Dere er mine vitner, sier Herren. Jeg er Gud.» ¹ AoO4 298.3

Vår bekjennelse av hans trofasthet er himmelens utvalgte middel til å åpenbare Kristus for verden. Vi skal anerkjenne hans nåde slik den er gjort kjent gjennom de hellige menn i gam-mel tid. Men det som betyr mest, er vitnesbyrdet om vår egen erfaring. Vi er Guds vitner når vi åpenbarer at en guddommelig kraft virker i oss. Hvert enkelt menneske har et liv som er forskjellig fra alle andres, og en er-faring som i vesentlig grad skiller seg fra deres. Gud vil at vår takk skal sti-ge opp til ham, preget av vår egen personlighet. Når denne takknemlighet for hans nådes herlighet understøttes av et virkelig kristent liv, vil det ha en uimotståelig kraft som virker til menneskers frelse. AoO4 298.4

Da de ti spedalske kom til Jesus for å bli helbredet, bød han dem gå og vise seg for presten. På veien dit ble de helbredet, men bare én vendte tilbake for å takke ham. De andre gikk sin vei og glemte ham som hadde gjort dem friske. Hvor mange det er som gjor det samme nå! Herren virker hele tiden til gagn for menneskeheten. Han lar oss stadig få del i sine rike gaver. Han reiser opp de syke som vansmekter på sitt leie, og han frir mennesker fra farer som de ikke ser. Han sender engler fra himmelen for å frelse dem fra ulykker, for å beskytte dem «for pest som sniker seg fram i mørket», og «for sott som herjer ved middagstid». Men det gjør ikke noe inntrykk på dem. Alle himmelens rikdommer har han gitt for å gjenløse dem. Likevel bryr de seg ikke om hans store kjærlighet. Ved sin utakknemlighet lukker de sinnet for Guds nåde. «Han er som en busk i ødemarken; han får ikke se at lykken kommer, men holder til i tørreste ørken.» ² AoO4 298.5

Det tjener oss selv til gode at vi bevarer enhver Guds gave i friskt minne. På den måten blir troen styr-ket til å be om og til å ta imot mer og mer. Det er en større oppmuntring for oss i den minste velsignelse vi selv får fra Gud, enn i alt det vi kan lese om andres tro og erfaring. Den som med et åpent sinn tar imot Guds nåde, skal bli som en vannrik hage. Hans legedom skal hurtig spire frem. Hans lys skal skinne i mørket, og Herrens herlighet skal åpenbare seg over ham. ³ AoO4 299.1

La oss derfor huske på Herrens miskunn og de mange beviser på hans kjærlighet! La oss likesom folket i Israel sette opp vitnesteiner der vi risser inn den dyrebare beretning om det Gud har gjort for oss. Når vi ser tilbake på hans handlemåte med oss under vår pilegrimsferd, vil vi med et hjerte som er bløtgjort av takknem-lighet, si til ham: «Hvordan kan jeg gjengjelde Herren for alle hans vel-gjerninger mot meg? Jeg løfter frel-sens beger og påkaller Herrens navn. Jeg vil innfri mine løfter til Herren i nærvær av hele hans folk.» ⁴ AoO4 299.2