Alfa og Omega 4

Fristet til tvil og motløshet

For ørkenprofeten syntes alt dette å være en ufattelig gåte. Det kom stunder da demoner hvisket til ham og plaget ham og skapte en forferdelig frykt. Kunne det være mulig at befrieren som de så lenge hadde ventet på, enda ikke var kommet? Hva var da hensikten med det budskapet som han selv var blitt tilskyndet til å forkynne? Johannes var blitt bittert skuffet over resultatet av sitt arbeid. Han hadde ventet at budskapet fra Gud ville ha den samme virkning som da loven ble lest på Josjias og Esras tid, ² at det ville føre til en dyptgripende anger og omvendelse til Herren. Han hadde satset hele sitt liv på at dette oppdraget skulle lykkes. Hadde det likevel vært forgjeves? AoO4 180.3

Det plaget Johannes å se at hans egne disipler var så nært knyttet til ham at de nærte vantro overfor Jesus. Hadde hans arbeid for dem vært uten frukt? Hadde han ikke vært tro i den oppgaven han hadde, siden han nå var avskåret fra å kunne arbeide? Hvis den lovede befrieren hadde kommet, og hvis Johannes hadde vært tro i sitt kall, ville Jesus da ikke ha tilintetgjort undertrykkerens makt og satt sin budbærer fri? AoO4 180.4

Men Johannes gav ikke opp sin tro på Kristus. Minnet om røsten fra himmelen, duen som dalte ned, Jesu plettfrie renhet, Den Hellige Ånds kraft som hadde hvilt over Johannes når han var i Jesu nærhet, og de vitnesbyrd som de profetiske skriftene inneholdt — alt dette vitnet om at Jesus fra Nasaret var den som var lovt. AoO4 181.1

Johannes ville ikke snakke med sine medhjelpere om sin tvil og uro. I stedet bestemte han seg for å sende et budskap til Jesus og spørre ham. Han sendte derfor to av dem til Jesus i håp om at en samtale med ham ville styrke dem i troen, så de kunne skape visshet hos de andre. Han lengtet etter å høre noe fra Kristus som var talt direkte til ham selv. AoO4 181.2

Disiplene kom til Jesus med sitt budskap: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» AoO4 181.3

Det var bare en kort stund siden Johannes hadde pekt på Jesus og kunngjort: «Se, der er Guds lam som bærer verdens synd.” «Han som kommer etter meg, er kommet foran meg.» ³ Og nå dette spørsmålet: «Er du den som skal komme?» Sett fra et menneskelig synspunkt var dette forferdelig bittert og skuffende, Hvis Johannes, den trofaste forløperen, ikke hadde forstått Kristi misjon, hva kunne en da vente av den egenkjærlige folkemengden? AoO4 181.4

Jesus svarte ikke straks på disiple- nes spørsmål. Mens de stod og undret seg over hans taushet, kom det syke og lidende mennesker til ham for å bli helbredet. De blinde famlet seg frem gjennom folkemengden. Syke mennesker fra alle lag av folket trengte seg ivrig frem til Jesus. Noen kom ved egen hjelp, andre ble båret av venner. Den store legens rost trengte inn i det dove øret, Et ord eller en berøring fra ham åpnet de blindes øyne så de kunne se dagslyset og naturen som omgav dem. De kunne se ansiktene av venner og av ham som helbredet dem. Jesus truet sykdommen og fjernet feberen. Stemmen hans nådde orene til dem som lå for døden, og de stod opp friske og sterke. Lamme som også var besatte, adlød hans ord. Vanviddet forlot dem, og de tilbad ham. Mens han helbredet dem for deres sykdommer, underviste han folket. De fattige bønder og andre arbeidsfolk som rabbinerne unngikk som urene, samlet seg tett omkring ham, og han talte det evige livs ord til dem. AoO4 181.5

Slik gikk dagen. Johannes’ disipler så og hørte alt sammen. Til sist vinket Jesus dem bort til seg og bad dem gå og fortelle Johannes hva de hadde vært vitne til. Og han føyde til: «Salig er den som ikke tar anstøt av meg.» Beviset på hans guddommelighet kom til syne i den måten han imøtekom lidende menneskers behov på. Han identifiserte seg med oss i vår ynkverdige tilstand. Slik ble hans herlighet åpenbart. AoO4 182.1

Disiplene kom til Johannes med dette budskapet, og det var nok. Johannes ble minnet om profetordet om Messias: «Herren Gud har salvet meg. Han har sendt meg for å forkynne et gledesbudskap for de arme, for å lege dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for fanger og frigjøring for dem som er i lenker. Jeg skal rope ut et nådens år fra Herren.” Kristi gjerninger åpenbarte ikke bare at han var Messias, men viste også måten hans rike skulle opprettes på, Johannes fikk se den samme sannhet som Ella i ørkenen da det kom «en stor og sterk storm, som kløvdc fjell og knuste knauser; men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom det et jordskjelv; men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet kom det en ild; men Herren var ikke i ilden”. ⁴ Etter ilden talte Gud til profeten i en stille susing. Slik skulle også Jesus utføre sin gjerning, ikke ved å rasle med våpen eller ødelegge troner og riker, men ved å tale til menneskenes hjerter gjennom et liv i barmhjertighet og selvoppofrelse. AoO4 182.2

Prinsippet om selvfornektelse, slik det kom til uttrykk i døperen Johannes’ eget liv, var også grunntanken i Messias’ rike. Johannes visste godt hvor fremmed dette var for de prinsipper og forhåpninger som Israels ledere hadde. Det som for ham var et overbevisende vitnesbyrd om Kristi guddommelighet, ville ikke være noe bevis for dem. De ventet på en Messias som det ikke var gitt noe løfte om. Johannes var klar over at Jesu misjon bare kunne fremkalle hat og fordømmelse hos dem. Han, forløperen, var bare i ferd med å drikke av det beger som Kristus selv måtte tømme til bunns. AoO4 182.3

Jesu ord: «Salig er den som ikke tar anstøt av meg!» var en mild iretteset-telse til Johannes. Den var ikke for-gjeves. Da han nå hadde fått en klarere forståelse av hva Kristi misjon var, overgav han seg til Gud enten til liv eller til død, alt etter som det på beste måte kunne tjene den saken han elsket. AoO4 182.4