Alfa og Omega 4

Fengslet for plikttroskap

Johannes hadde hele tiden vært travelt opptatt. Mørket og ørkesløs- heten i fengslet var derfor en tung byrde for ham. Etter som uke etter uke gikk uten at det ble noen forandring, trengte motløshet og tvil inn på ham. Disiplene hans forlot ham ikke, men fikk tillatelse til å besøke ham i fengslet. De fortalte om Jesu virk-somhet og hvordan folk strømmet til ham. Men hvis denne nye læreren vir-kelig var Messias, hvorfor gjorde han da ikke noe for å få satt Johannes fri? Hvordan kunne han tillate at hans trofaste budbringer ble berøvet fri-heten og kanskje til og med livet? AoO4 179.3

Disse spørsmålene ble ikke uten virkning. Tvil som ellers aldri ville ha oppstått, ble antydet overfor Johan-nes. Satan frydet seg over å hore hva disiplene sa, og over hvor hardt det traff Herrens budbærer i sjel og sinn. Hvor ofte ser man ikke at de som mener at de innbyrdes er gode venner, og som gjerne vil være lojale, i virkeligheten kan være de farligste fiender. Mange ganger hender det at det de sier, gjør en nedtrykt og motløs i stedet for å styrke ens tro. AoO4 179.4

Som det var med Jesu disipler, for-stod heller ikke døperen Johannes Kristi rikes natur. Han ventet at Jesus skulle overta Davids trone, men etter som tiden gikk, og Jesus ikke gjorde noe krav på kongelig autoritet, ble Johannes forvirret og urolig. Han hadde forkynt at dersom veien skulle bli beredt for Herren, måtte profetien hos Jesaja bli oppfylt. Hver dal skulle heves, og hvert fjell og hver haug jev-nes. Han hadde ventet at menneskelig makt og stolthet skulle bli brutt ned. Han hadde omtalt Messias som en som hadde kasteskuflen i hånden og skulle rense kornet på treskeplassen. Hveten skulle han samle i låven, men agnene skulle han brenne opp med ild som aldri slokner. Johannes hadde kommet i Elias ånd og kraft. I likhet med profeten Elia hadde han ventet at Herren ville åpenbare seg som en Gud som svarer med ild. ¹ AoO4 180.1

Døperen Johannes hadde vært en fryktløs refser av synd både hos høy og lav, og han hadde våget å stå frem for kong Herodes og irettesette ham for hans synd. Han hadde ikke veket tilbake for å sette livet på spill hvis han bare kunne fullføre den gjerning han var satt til. I sitt fangehull ventet han nå på at løven av Juda stamme skulle knuse undertrykkerens hovmod og utfri de elendige og hver den som ropte til Gud. Men Jesus lot til å være tilfreds med å samle disipler om-kring seg, og helbrede og undervise folket. Han spiste ved tollernes bord mens det romerske åk dag for dag hvilte tyngre på Israel. Hele tiden gjorde kong Herodes og hans skamløse elskerinne som de hadde lyst til, mens de fattiges og lidendes rop nådde opp til himmelen. AoO4 180.2