Alfa og Omega 5

Jesus og den foraktede kvinnen

Jesus vendte seg bort fra uroen og forvirringen i byen, fra den ivrige fol-kemassen og de forræderske rådsher-rene og gikk ut til de fredfulle oliven-lundene der han kunne være alene med Gud. Men tidlig om morgenen vendte han tilbake til templet. Da folk samlet seg omkring ham, satte han seg ned og underviste dem. AoO5 23.1

Snart ble han avbrutt. En flokk fa-riseere og skriftlærde nærmet seg. De slepte med seg en skrekkslagen kvinne som de med skarpe, hissige stemmer anklaget for å ha overtrådt det sjuende bud. De skjov henne frem foran Jesus og sa med hyklersk aktel-se: «I loven har Moses påbudt at slike kvinner skal steines. Hva sier så du? » Den aktelse som de gav inntrykk av overfor Jesus, dekket over en utspe-kulert plan om å ødelegge ham. Dc hadde grepet denne anledningen til å sikre seg at han ble dømt, tordi de mente at hvilken avgjørelse han enn traff, ville de finne grunn til å anklage ham. Om han frikjente kvinnen, kunne han bli anklaget for å vise forakt t'or Moseloven, llvis han erklærte henne skyldig til å do, kunne han anklages for romerne som en som tiltok seg en myndighet som bare tilkom dem. AoO5 23.2

Et øyeblikk betraktet Jesus denne scenen — det skjelvende offer i all hennes skam, de høye geistlige med ansikter som vitnet om hardhet og at de var blottet endog for menneskelig medfølelse. Hans rene, flekkfrie vesen vek tilbake for det som utspant seg foran ham. Han visste godt hva hensikten var med å sette dette i scene. Han leste deres indre og kjente karakteren og livshistorien hos hver enkelt av dem. Disse mennene som betraktet seg som rettferdighetens voktere, hadde forført sitt offer til synd for å kunne legge en snare for Jesus. Uten å vise at han hadde hørt spørsmålet, bøyde han seg ned og begynte å skrive i sanden. AoO5 24.1

Anklagerne ble utålmodige over den måten han trakk det hele ut på, og hans tilsynelatende likegyldighet. De kom nærmere og prøvde å provosere ham til å ta stilling til saken. Med øy-nene fulgte de Jesu øyne, og da deres blikk falt på jorden ved føttene hans, forandret ansiktsuttrykkene seg. Der så de skrevet de skjulte syndene i de-res eget liv. De som så på, la merke til den plutselige forandring av ansikts-uttrykkene. De trengte seg frem for å se hva som hadde vakt en slik bestyr-telse og skam. AoO5 24.2

Tross alle sine påstander om ærbø-dighet for loven satte disse rabbinere seg ut over dens krav ved sin anklage mot kvinnen. Det var ektemannens plikt å la affære, og de skyldige parter skulle straffes likt. Anklagerne hand-let helt ulovlig. Jesus møtte dem imid-lertid på deres egen grunn. Loven foreskrev at når noen skulle straffes med døden, skulle vitnene i saken være de første til å kaste en stein. Jesus reiste seg, festet blikket på de renkefulle eldste og sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.» Så bøyde han seg ned og fortsatte å skrive på jorden. AoO5 24.3

Han hadde ikke tilsidesatt loven som ble gitt ved Moses. Heller ikke hadde han krenket Roms autoritet. Anklagerne hadde lidd nederlag. Nå da kappen av påtatt hellighet var revet av dem, stod de der skyldige og dømt overfor den guddommelige renhet. De skalv ved tanken på at de skjulte forbrytelsene i deres eget liv skulle bli lagt åpent frem for folkemengden. En etter en listet de seg vekk med bøyd hode og med blikket mot jorden. Så lot de kvinnen være tilbake hos den barmhjertige frelser. AoO5 24.4

Jesus reiste seg opp, så på kvinnen og sa: «Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordommer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!» AoO5 24.5

Kvinnen hadde stått foran Jesus sammenkrøpet av frykt. Da han sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne,» lød det for henne som en dødsdom. Hun våget ikke å se opp på Jesus, men ventet i taushet på sin dom. Med for-bauselse så hun at hennes anklagere gikk bort målløse og forvirret. Så lød disse håpefulle ord i hennes orer: «Heller ikke jeg fordommer deg. Gå bort og synd ikke mer fra nå av!” Hennes hjerte smeltet, og hun kastet seg ned foran Jesus og gav hulkende uttrykk for sin takknemlige kjærlig-het, og med bitre tårer bekjente hun sin synd. AoO5 24.6

For henne ble dette begynnelsen til et nytt liv, et liv i renhet og fred, som var helliget til tjeneste for Gud. Ved å løfte opp denne falne kvinnen utførte Jesus et større mirakel enn å helbrede den verste fysiske sykdom. Han hel-bredet den åndelige sykdommen som forer til evig død. Denne angerfulle kvinnen ble en av hans mest trofaste etterfølgere. Med selvoppofrende kjærlighet og hengivenhet gjengjeldte hun hans tilgivende barmhjertighet. AoO5 25.1

I denne handling, da han tilgav denne kvinnen og oppmuntret henne til å leve et bedre liv, stråler Jesu ka-rakter frem i skjønnheten av den full-komne rettferdighet. Samtidig som han ikke pynter på synden eller gjør skyldfølelsen mindre, prøver han ikke å fordømme, men å frelse. Verden hadde bare forakt og hån til overs for denne feilende kvinnen, men Jesus talte ord som gav trøst og håp. Han, den syndfrie, føler medynk med henne som hadde syndet, og han rekker henne en hjelpende hånd. Mens de hyklerske fariseerne fordømmer, sier Jesus til henne: «Gå bort, og synd ikke mer fra nå av.» AoO5 25.2

Den som vender seg bort fra dem som feiler, og overlater dem til uhind-ret å fortsette på veien som fører ned-over, er ikke en Kristi etterfølger. De som er fremst når det gjelder å for-dømme andre, og er ivrige for at de skal stå til rette, er ofte mer skyldige enn dem. Mennesker avskyr synderen, men elsker synden. Jesus avskyr synden, men elsker synderen. Dette vil prege alle som følger ham. Kristelig kjærlighet er sen til å dømme, men snar til å oppdage anger. Den er parat til å tilgi og oppmuntre og til å lede medmennesker inn på hellighetens sti og hjelpe dem å bli der. AoO5 25.3