Alfa og Omega 5

Jerusalems skjebnetime

Jesus løftet hånden — den hånden som så ofte hadde velsignet de syke og lidende. Han rakte den ut mot den ulykkelige byen, og med en stemme som brast av sorg, utbrøt han: «Om også du på denne dagen hadde forstått hva som tjener til fred!” Her stanset han og unnlot å si det Jerusa-lem kunne ha vært hvis folket der hadde tatt imot den hjelp som Gud ønsket å gi — den gaven som var hans kjære Sønn. AoO5 128.1

Hvis Jerusalem hadde visst det son\ folket der kunne ha visst, og hadde aktet på det lyset som himmelen hadde sendt, kunne byen stått frem i sin prakt og velstand som rikenes dronning og fri i kraft av sin gudgitte styrke. Ingen soldater ville stått ved dens porter, ingen romerske faner ville ha vaiet på dens murer. Den lykkelige skjebne som Jerusalem ville vært vel-signet med, om byen hadde tatt imot sin frelser, steg opp for Guds Sønn. Han så at den kunne ha blitt helbredet for sin sykdom, utfridd fra trelldom og grunnfestet som verdens mektige hovedstad. Fra dens murer ville fre-dens duer ha fart ut til alle nasjoner. Den ville ha blitt verdens strålende diadem. AoO5 128.2

Men det strålende bildet av hva Jerusalem kunne ha blitt, svinner bort for Frelserens blikk. Han er klar over byens situasjon under det romerske åk, under Guds mishag — dømt til å lide gjengjeldelsens dom. Jesus fort-setter sin avbrutte veklage: «Men nå er det skjult for dine øyne. Det skal komme dager da dine fiender kaster en voll opp omkring deg, omringer deg og trenger inn på deg fra alle kan-ter og slår deg og dine innbyggere til jorden. Det skal ikke bli stein tilbake på stein i deg, fordi du ikke forstod at tiden var kommet da Herren gjestet deg.” AoO5 129.1

Kristus kom for å frelse Jerusalem og alle som bodde der. Men fariseer-nes stolthet, hykleri, avindsyke og ondskap hadde hindret ham fra å fullføre sitt forsett. Han visste om den fryktelige gjengjeldelse som ville ramme den dødsdømte byen. Han så Jerusalem kringsatt av krigshærer. De beleirede innbyggerne ble drevet til sult og død. Mødre spiste sine egne barn, mens både foreldre og barn snappet den siste matbit fra hverandre. Sultens kvaler berøvet dem all naturlig hengivenhet overfor hverand-re. AoO5 129.2

Han så at jødenes stahet, slik den kom til syne ved at de forkastet hans frelse, også ville få dem til å nekte å overgi seg til invasjonshæren. Han så at Golgata, der han skulle bli kors-festet, var dekket med kors så tett som trærne i en skog. Han så de ulyk-kelige innbyggerne som ble torturert på pinebenken og da de ble korsfes-tet. De skjønne palassene var ødelagt. Templet lå i ruiner, og av de massive murene skulle det ikke bli stein til-bake på stein. Byen selv ble pløyd til en åker. Det var derfor ikke underlig at Frelseren gråt i angst og kval over det fryktelige synet. AoO5 129.3

Jerusalem hadde vært hans hjerte-barn. Som en ømhjertet far sorger over sin villfarne sønn, gråt Jesus over den kjære byen. Hvordan skal jeg kunne oppgi deg? Hvordan skal jeg kunne se deg gå til grunne? Må jeg la deg fare så du kan fylle ditt ugudelighets beger? Et menneske er så ver-difullt at verdener blir uten betydning sammenlignet med det. Men her skulte et helt folk gå til grunne! Når den dalende solen ikke lenger var synlig på himmelen, ville Jerusalems nådedag være slutt. AoO5 129.4

Mens prosesjonen stod der på top-pen av Oljeberget, var det enda ikke for sent for Jerusalem å vende om. Barmhjertighetens engel var da i ferd med å stige ned fra den gylne tronen og gi plass for rettferdighet og dom-men som ventet. Men i barmhjertighet og kjærlighet gikk Jesus enda i forbønn for Jerusalem som hadde hå-net hans nåde, foraktet hans advars-ler, og som nå holdt på å flekke sine hender med hans blod. Hvis Jerusalem bare ville vende om, var det enda ikke for sent. AoO5 129.5

Mens de siste stråler fra den dalen-de solen fremdeles opplyste både tem-pel, tårn og spir, ville kanskje en eller annen god engel lede byen inn i Frel-serens kjærlighet og avverge dens dom? Vakre, vanhellige by som hadde steinet profetene, forkastet Guds Sønn og ved sin ubotferdighet låst seg fast i trelldommens lenker — din nådedag er nesten slutt! AoO5 130.1

Likevel taler Guds Ånd fremdeles til Jerusalem. Før dagen er slutt, lyder enda et vitnesbyrd om Kristus. Det høres en røst av vitner som svar på kallet fra fortidens profeter. Hvis Jerusalem vil høre kallet, hvis byen vil ta imot Frelseren som nå går inn gjennom dens porter, kan den ennå bli reddet. AoO5 130.2