Alfa og Omega 5

Jesus gråter over Jerusalem

Da prosesjonen var kommet frem til bergskråningen på vei ned mot byen, stanset Jesus, og hele følget gjorde det samme. Foran dem lå Jerusalem i sin glans, i øyeblikket badet i lyset av solen som var i ferd med å gå ned. Alles blikk festet seg ved templet. I imponerende prakt hevet det seg over alt annet. Det var som om det pekte mot himmelen for å vise folket til den eneste sanne og levende Gud. Templet hadde lenge vært nasjonens stolthet og ære. Også romerne var stolte av dets prakt. En konge som romerne hadde innsatt, hadde gått sammen med jødene i å ombygge og utsmykke det, og den romerske keise-ren hadde gitt rike gaver til det. Dets styrke, prakt og storslagenhet hadde gjort det til et av verdens underverker. AoO5 125.3

Mens solnedgangen spredte sitt gylne fargeskjær over himmelen, ble tempelveggenes rene, hvite marmor opplyst av strålene, og søylene med de gullbelagte overdelene funklet i lysglansen. Fra høydedraget der Je-sus og følget hans stod, så templet ut som et massivt byggverk av snø, med innfatninger av gylne spir. AoO5 126.1

Ved inngangen til templet var det en vinranke i gull og sølv med grønne blad og veldige drueklaser utfort av de mest fremragende kunstnere. Motivet fremstilte Israel som et fruktbart vintre. Gullet, sølvet og det grønne var satt sammen med sjelden smak og utsøkt faglig dyktighet. Grasiost slynget det seg omkring de hvite, glinsende søylene, mens skinnende slyngtråder snodde seg rundt de gylne utsmykninger. 1 prakten fra solnedgangen lyste det hele med en herlighet som var som om den skulle vært lånt fra himmelen. AoO5 126.2

Jesus betrakter denne scenen, og ropene fra menneskemengden stilner av, trollbundet som de er av denne plutselige skjønnhetsåpenbaring. Alles øyne er vendt mot Frelseren. I ansiktet hans venter de å se den samme beundring som de selv føler. Men i stedet ser de en skygge av sorg. De blir forbauset og skuffet over at øynene hans blir fylt med tårer, og at kroppen svaier frem og tilbake som et tre i storm. Fra de skjelvende leppene høres en angstfull klagelyd som om den kom fra dypet av et knust hjerte. AoO5 126.3

For et syn dette er for engler! Deres kjære høvding i fortvilt gråt! For et syn for den glade folkemengden som med jubelrop og svaiende palmegrener fulgte ham til den herlige byen hvor de i sin glade uforstand håpet at han nå skulle herske. AoO5 127.1

Jesus gråt også ved graven til Lasarus. Det var i guddommelig sorg og medlidenhet med menneskelig smerte. Men denne plutselige sorg var som en klagetone i et seierskor. Midt under en jubelscene der alle hyllet Israels konge, gråt han. Det var ikke gledes-tårer, men tårer og sukk som skyldtes en angst som han ikke kunne holde tilbake. Folkemengden ble plutselig grepet av tungsinn. Deres hyllest døde bort. Mange gråt av deltagelse med ham i en sorg de ikke kunne fatte. AoO5 127.2

Jesus gråt ikke på grunn av det han selv skulle lide. Getsemane var like foran ham, der redselen av et stort mørke snart ville overvelde ham. Innenfor synsfeltet var også Fåreporten som offerdyrene i århundrer var blitt ført gjennom. Denne porten skulle snart åpnes for ham som ofringen av alle disse dyrene hadde pekt frem til, han som skulle gi sitt liv for verdens synd. Like i nærheten var også Golgata, skueplassen for den sjelekval som snart ville komme. Likevel var det ikke på grunn av disse påminnelser om hans grufulle død at han gråt og stønnet av sjeleangst. AoO5 127.3

Sorgen gjaldt ikke ham selv. Tan-ken på hans egen angst skremte ikke denne edle, selvoppofrende perso-nen. Det var synet av Jerusalem som skar Jesus i hjertet, byen som hadde forkastet Guds Sønn og ringeaktet hans kjærlighet, som nektet å la seg overbevise av hans mektige under-gjerninger, og som stod i begrep med å ta hans liv. Han så den situasjon byen var i, og den skyld som tynget den når den forkastet sin gjenløser. Og han så hva den kunne ha vært hvis den hadde tatt imot ham som var den eneste som kunne lege dens sår. Han var kommet for å frelse den. Hvordan kunne han så gi den opp? AoO5 127.4

Israel hadde vært et priviligert folk. Gud hadde gjort deres tempel til sin bolig. «Det reiser seg fagert, en fryd for hele jorden.» ² Der fantes be-retningen om Kristi beskyttende om-sorg og ømme kjærlighet i mer enn tusen år — en slik kjærlighet som en far har til sitt eneste barn. I dette tempel hadde profetene forkynt sine alvorsfulle advarsler. Der var røkelseskarene blitt svingt mens røkelsen, blandet med de tilbedendes bonner, hadde steget opp til Gud. Der var blodet av dyr blitt utgytt, et forbilde på Kristi blod. Der hadde Gud åpenbart sin herlighet over soningsstedet. Der hadde prestene gjort tjeneste, og praktutfoldelsen i symbolene og seremoniene hadde pågått gjennom tidene. Men nå skulle alt dette ta slutt. AoO5 127.5