Alfa og Omega 5

Jesus oppvekker Lasarus

Når Herren er i ferd med å utføre en handling, får Satan en eller annen til å komme med innvendinger. «Ta steinen bort!” sa Jesus. Så langt det er mulig, skal dere berede veien for det jeg vil gjøre. Men Martas praktiske og ærgjerrige natur fornektet seg ikke. Hun var uvillig til at noen skulle se le-gemet som var i ferd med å gå i oppløs-ning. Menneskesinnet er tregt når det gjelder å forstå Kristi ord. Martas tro hadde ikke grepet den sanne mening med hans løfte. AoO5 89.2

Jesus irettesatte Marta. Men det hansa, ble uttalt med den største mild-het: «Sa jeg deg ikke at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?» Hvorfor skulle du tvile på min makt? Hvorfor komme med innvendinger mot mine påbud? Du har mitt ord. Hvis du vil tro, skal du få se Guds herlighet. Det som etter sin natur er umulig, kan ikke hindre Den Allmektige i å gjøre sin gjerning. Skepsis og vantro er ikke yd-mykhet. Ubetinget tro på Kristi ord, det er sann ydmykhet, sann selvovergivelse. AoO5 89.3

«Ta steinen bort!” Jesus kunne ha befalt den å flytte seg, og den ville ha lystret ordre. Han kunne ha pålagt englene som stod like ved siden av ham, å gjøre det. På hans befaling ville usynlige hender ha fjernet steinen. Men det var mennesker som skulle fjerne den. Slik ville Jesus vise at det menneskelige element må samarbeide med Guddommen. Guddomsmakten skal ikke påta seg det som mennesker selv kan gjøre. Gud fritar ikke menneskene for å gjøre sin del. Han styrker dem og samarbeider med dem når de bruker de evner og krefter de har fått. AoO5 89.4

Befalingen blir etterkommet. Steinen blir rullet bort. Alt foregår åpent og med hensikt. Alle får anledning til å se at det ikke er noe fusk med i spillet. Der ligger Lasarus’ legeme i fjellhulen, kaldt og stille i døden. Sørgeskaren blir taus. Forbauset og med spent forventning står forsamlingen omkring graven mens de venter på hva som nå vil skje. AoO5 89.5

Rolig står Jesus foran graven. Alle som er til stede, er preget av et hellig alvor. Jesus går nærmere bort til gravåpningen. Idet han løfter blikket mot himmelen, sier han: «Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg.» Kort tid i forveien hadde hans fiender anklaget ham for gudsbespottelse. De hadde også tatt opp steiner for å kaste på ham, fordi han gjorde krav på å være Guds Sønn. De beskyldte ham for å utføre mirakler ved Satans kraft. Men her hevder Kristus at Gud er hans Far, og med fullkommen tillit erklærer han at han er Guds Sønn. AoO5 90.1

I alt det Jesus gjorde, samarbeidet han med sin Far. Han hadde alltid vært påpasselig med å gjøre det klart at han ikke arbeidet av seg selv. Det var ved tro og bonn han ut forte sine mirakler. Han ville at alle skulle vite om hans forhold til sin Far. «Far,” sa han, «jeg takker deg fordi du har hort meg. Jeg visste at du alltid horer meg. Men jeg sier dette for folkets skyld som står omkring, så de skal tro at du har sendt meg.» Her skulle disiplene og tolket få det mest overbevisende vitnesbyrd om det forhold som eksisterte mellom ham og Gud. De skulle få se at det Kristus hevdet, ikke var et bedrag. AoO5 90.2

Så ropte han høyt: «Lasarus, kom ut!” Hans rost, klar og inntrengende, når inn til den døde. Idet han taler, stråler det guddommelige gjennom det menneskelige. I ansiktet hans, som er opplyst av Guds herlighet, ser folket forsikringen om hans makt. Hvert blikk er som fastnaglet til gravåpningen. Hvert ore er innstilt på å oppfange den svakeste lyd. Med dyp og angstfull oppmerksomhet venter alle på denne prøven på Kristi gud-dom. Dette vil enten være et håndgri-pelig bevis på hans krav om å være Guds Sønn, eller tilintetgjøre håpet for alltid. AoO5 91.1

Noe rører seg i den tause graven, og han som var død, står i gravåpningen. Hans bevegelser blir hindret av likklærne som han ble lagt til hvile i, og Jesus sier til de målløse tilskuerne: «Løs ham, og Ia ham gå.” Igjen får de se at mennesket skal samarbeide med Gud. Mennesker skal arbeide for mennesker. Lasarus blir frigjort for likklærnc og står foran forsamlingen, ikke uttært av sykdom og med vaklende lemmer, men som en mann i sin beste alder og i sin fulle manndomskraft. Øynene stråler av klokskap og av kjærlighet til Frelseren. I tilbedelse kaster han seg ned for Jesu føtter. AoO5 91.2

Tilskuerne er først målløse av for-bauselse. Så følger en ubeskrivelig scene av fryd og takksigelse. Søstrene får broren tilbake i live som en gave fra Gud. Med gledestårer uttrykker de sin takk til Frelseren. Men mens bror, søstre og venner fryder seg over denne gjenforening, trekker Jesus seg tilbake. Når de ser etter livgiveren, er han borte. AoO5 91.3