Alfa og Omega 5
Ved Lasarus’ grav
Men da Maria fikk meldingen, reiste hun seg øyeblikkelig, og med et spent uttrykk i ansiktet forlot hun rommet. De andre regnet med at hun var gått til graven for å gråte der. Der-for fulgte de etter henne. Da hun kom til det stedet der Jesus ventet, knelte hun foran ham og sa med skjelvende stemme: «Herre, hadde du vært her, var min bror ikke død.» Klageropene fra dem som sørget, føltes smertelig for henne, for hun lengtet etter å veksle noen ord med Jesus alene. Men hun kjente til den misunnelse og bit-terhet noen av dem som var der, følte overfor ham. Derfor avholdt hun seg fra å gi uttrykk for sin sorg. AoO5 86.3
«Da Jesus så at både hun og alle jø-dene som fulgte henne, gråt, ble han opprørt og rystet.” Han leste tankene hos alle som var til stede, og visste at det som så ut til å være et uttrykk for sorg, hos mange av dem bare var hyk-leri. Han så at noen som lot som om de sørget, om kort tid ville legge planer for å drepe ikke bare ham som gjorde de store miraklene, men også ham som skulle bli reist opp fra de døde. Kristus kunne ha blottstilt deres påtatte sorg, men han la bånd på sin rettferdige harme. Det han med full rett kunne ha sagt, tidde hau med av hensyn til henne som sørget og som knelte ved fottene hans, hun som virkelig trodde på ham. AoO5 87.1
«Hvor har dere lagt ham?» spurte Jesus. «Herre, kom og se,” svarte dc. Sammen gikk de bort til graven. Det var sorg å se overalt. Lasarus hadde vært svært avholdt, og søstrene hans gråt sårt over ham. De som hadde vært hans venner, kunne heller ikke holde tårene tilbake. De gråt sammen med de sørgende søstre. Det var tanken på denne menneskelige ulykke og at disse nedtrykte vennene kunne sørge over den døde mens verdens frelser stod ved siden av dem, som gjorde at «Jesus gråt». Selv om han var Guds Sønn, hadde han tatt på seg mennes-kelig natur, og han ble rørt av mennes-kers sorg. Lidelse vekker alltid med-lidenhet i hans ømme, medynksfulle hjerte. Han gråter med dem som gråter, og gleder seg med de glade. AoO5 87.2
Det var ikke bare på grunn av med-lidenhet med Maria og Marta at Jesus gråt. Hans tårer var uttrykk for en sorg som var så mye større enn menneskers sorg som himmelen er høyere enn jorden. Kristus gråt ikke over Lasarus, for snart skulle han kalle ham frem fra graven. Han gråt fordi mange av dem som nå sørget over Lasarus, snart ville legge planer om å drepe ham som var oppstandelsen og livet. Men de vantro jødene var slett ikke i stand til å forstå hvorfor han gråt. AoO5 88.1
Noen av dem som ikke kunne sc noen dypere årsak til hans sorg enn de ytre forhold ved det som fant sted, sa stille: «Se, hvor han holdt av ham.» Andre, som prøvde å så vantroens frø i hjertene hos dem som var til stede, sa spottende: «Kunne ikke han som har åpnet øynene på den blinde, også gjort at denne mannen ikke var død?» Hvis Kristus hadde makt til å redde Lasarus, hvorfor hadde han så tillatt at han døde? AoO5 88.2
Med profetisk blikk så Jesus farise-ernes og saddukeernes fiendskap. Han visste at de la planer om å drepe ham. Han visste at noen av dem som tilsynelatende var så vennlige, snart ville stenge håpets dør og himmelens port for seg selv. Ved hans ydmykelse og korsfestelse ville teppet ganske snart gå opp for en scene som ville re-sultere i at Jerusalem ble ødelagt, og da ville ingen klage over de døde. Den gjengjeldelsen som ville ramme Jeru-salem, så han levende for seg. Han så Jerusalem kringsatt av romerske krigshærer, og at mange som nå gråt over Lasarus, ville dø under beleirin-gen av byen. De ville dø uten håp. AoO5 88.3
Det var ikke bare på grunn av det syn Jesus så fremfor seg, at han gråt. Vekten av tidsaldrenes sorg hvilte på ham. Han så de forferdelige virkninger av å overtre Guds lov. Han så at kampen mellom godt og ondt hadde pågått uten stans gjennom verdens historie helt fra den tid da Abel døde. Når han skuet inn i fremtiden, så han lidelse og sorg, tårer og død som ville bli menneskenes lodd. Menneskehetens smerte til alle tider og i alle land skar ham i hjertet. Ulykkene som ville ramme den syndige menneskeslekten, lå tungt på ham. Tårene brot frem fordi han lengtet etter å lindre all deres nød. AoO5 88.4
«Jesus ble igjen opprørt og gikk bort til graven.” Lasarus var blitt lagt i en hule i fjellet, og en stor stein var plassert foran inngangen. «Ta steinen bort!” sa Jesus. Marta, som tenkte at han bare ville se den døde, gjorde inn-vendinger. Hun sa at han hadde ligget i graven i fire dager, og at forråtnelsen alt var begynt. Det te, som ble sagt for Lasarus ble vekket opp, gjorde det umulig for Kristi fiender å si at det hadde skjedd et bedrag. AoO5 88.5
Tidligere hadde fariseerne spredt falske utsagn om de mest vidunderlige åpenbaringer av Guds makt. Da Kristus reiste opp Jairus’ datter, hadde han sagt: «Barnet er ikke død; hun sover.» 3 Da hun bare hadde vært syk en kort tid og ble reist opp igjen like etter at hun døde, hadde fariseerne erklært at hun ikke hadde vært død, og at Jesus selv hadde sagt at hun bare sov. De hadde forsøkt å få det til å se ut som om han ikke kunne helbrede sykdom, at hans mirakler var falskt spill. Men i dette tilfellet kunne ingen benekte at Lasarus var død. AoO5 89.1