Alfa og Omega 5

Menneskets rolle i striden

I begynnelsen av den store konflik-ten hadde Satan erklært at det var umulig å holde Guds lov, at rett-ferdighet ikke kunne forenes med barmhjertighet, og at det ville være umulig for en synder å få tilgivelse hvis han overtrådte Guds lov. Satan hevdet at enhver synd måtte ha sin straff, og hvis Gud skulle ettergi straffen for synd, ville han ikke være en sann og rettferdig Gud. AoO5 316.2

Satan jublet når mennesker brøt Guds lov og trosset hans vilje. Han påstod at det var bevist at loven ikke kunne etterleves. Mennesket kunne ikke få tilgivelse. Fordi han selv var blitt fjernet fra himmelen etter sitt opprør, gjorde han krav på at mennes-keslekten for alltid måtte være ute-lukket fra å nyte gunst hos Gud. Med styrke hevdet han at Gud ikke kunne være rettferdig og samtidig være nådig mot synderen. AoO5 316.3

Men selv i sin syndige tilstand var mennesket i en annen stilling enn Satan. Lucifer hadde syndet mens han var i himmelen og i lyset av Guds herlighet. Han hadde fått en åpenba-ring av Guds kjærlighet som ikke noe annet skapt vesen hadde fått. Selv om han forstod Guds natur og kjente til hans godhet, valgte han å følge sin egen sel viske og uavhengige vilje. Dette valget var avgjørende. Det var ikke noe mer Gud kunne gjøre for å frelse ham. Menneskene derimot ble bedratt. Deres sinn ble formørket på grunn av Satans bedrag. De kjente ikke høyden og dybden av Guds kjærlighet. Kunnskapen om Guds kjærlighet var menneskenes håp. Ved å lære å kjenne Guds natur kunne de bli ført tilbake til ham. AoO5 316.4

Gjennom Jesus ble Guds barm-hjertighet åpenbart for menneskene. Men barmhjertighet utelukker ikke rettferdighet. Loven åpenbarer egen-skapene ved Guds karakter. Ikke den minste bokstav eller tøddel kunne forandres for å imøtekomme mennes-ket i dets falne tilstand. Gud forandret ikke sin lov, men i Kristus ofret han seg selv for å gjenløse menneskene. «Det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv.» ⁶ AoO5 316.5