Alfa og Omega 5

En kamp mellom ondt og godt

For englene og de verdener som ikke var falt i synd, hadde ropet: «Det er fullbrakt!» den største betydning. Det store gjenløsningsverket var blitt fullbyrdet både for dem og for oss. De har del med oss i frukten av Kristi seier. AoO5 313.2

Det var først ved Kristi død at Satans sanne vesen ble helt klart for englene og de syndfrie verdener. Den frafalne erkefienden hadde tildekket sitt bedrag i en slik grad at ikke engang hellige vesener forstod hans handle-måte. De hadde ikke klart innsett hva opprøret egentlig gjaldt. AoO5 313.3

Det var et vesen med en underfull makt og herlighet som hadde satt seg opp mot Gud. Om Lucifer sier Herren: «Du var fullkommenhetens segl, full av visdom og skjønnhet.» ² Lucifer hadde vært den vernende kjerub. Han hadde stått i lyset fra Guds nærhet. Han hadde vært det mest opphøyde av alle skapte vesener, den fremste når det gjaldt å åpenbare Guds hensikter for universet. Etter at han syndet, ble hans bedrag langt mer villedende, og det ble desto vanskeligere å avsløre hans virkelige karakter på grunn av den opphøyde stilling han hadde hatt hos Faderen. AoO5 313.4

Gud kunne ha tilintetgjort Satan og hans tilhengere like lett som man kaster en stein på jorden, men han gjorde ikke det. Opprøret skulle ikke overvinnes med makt. Tvangsmetoder finnes bare der hvor Satan hersker. Herren handler ikke slik. Hans myndighet grunner seg på godhet, barmhjertighet og kjærlighet. Det middel som skal benyttes, er å frem-holde disse grunnsetninger. Guds herredømme er basert på moralske prinsipper hvor sannhet og kj ærlighet skal være den fremherskende makt. AoO5 313.5

Det var Guds hensikt at alt skulle hvile på en grunnvoll som var sikker i evige tider. I himmelens råd ble det bestemt at Satan måtte få tid til å ut-vikle de prinsipper som lå til grunn for hans idé om lederskap. Han hadde hevdet at hans prinsipper var langt bedre enn Guds. Han fikk tid, slik at det himmelske univers kunne se virk-ningene av hans plan. AoO5 314.1

Satan forledet menneskene til synd, og frelsesplanen ble satt i verk. I årtusener arbeidet Kristus for å høyne menneskeheten, mens Satan arbeidet for å nedverdige og ødelegge den, og det himmelske univers var vitne til alt sammen. AoO5 314.2

Da Jesus kom til verden, rettet Satan sine angrep mot ham. Fra han var et lite barn i Betlehem, la maktraneren an på å utrydde ham. På enhver mulig måte prøvde han å hindre Jesus i å utvikle fullkommenhet i sin barndom, være feilfri i sin manndom, yte en hellig tjeneste og bringe et lytefri offer. Men han maktet det ikke. Han kunne ikke få Jesus til å synde. Han greide ikke å ta motet fra ham eller drive ham bort fra den gjerning han var kommet til jorden for å utføre. Fra ødemarken til Golgata var Satans raseri rettet mot ham. Men jo mer nådeløst stormen raste, desto fastere klynget Guds Sønn seg til sin Fars hånd og presset seg videre på den blodbestenkte stien. Alle Satans an-strengelser for å underkue og over-vinne ham tjente bare til å stille Jesu flekkfrie karakter i et enda klarere lys. AoO5 314.3

Hele himmelen og alle syndfrie ver-dener hadde vært vitne til striden. Med intens oppmerksomhet fulgte de med i kampens sluttscener. De så at Frelseren gikk inn i Getsemane hage, og at hans sjel var knuget av et red-selsfullt og forferdelig mørke. De hørte hans angstfulle rop: «Min Far! Er det mulig, så la dette beger gå meg forbi!» ³ AoO5 314.4

Da Faderens nærvær ble trukket tilbake fra ham, så de hans fortvilelse som var mer intens enn smerten han opplevde i sin siste forferdelige kamp med døden. Den blodige svetten trengte seg frem fra porene og falt som dråper på jorden. Tre ganger stønnet han frem en bonn om utfrielse. Himmelen kunne ikke lenger holde ut synet av dette, og en utsending med et trøstens budskap ble sendt til Guds Sønn. AoO5 314.5

Himmelen så hvordan det guddom-melige offer ble forrådt og overlatt i hendene på den mordlystne hopen som på en hardhendt måte drog ham skyndsomt fra den ene domstolen til den andre. De himmelske vitner horte hvordan hans forfølgere spottet ham på grunn av hans lave byrd. De horte at en av hans kjæreste disipler fornek-tet ham med banning og sverging. De så Satans avsindige raseri og hans makt over menneskesinnet. For et fryktelig syn! Frelseren blir pågrepet i Getsemane ved midnatt, slept hit og dit fra slott til domshall, anklaget to ganger for prestene, to ganger for Det høye råd, to ganger for Pilatus og en gang for Herodes. Han blir spottet, pisket, dømt og ført ut for å bli kors-festet. Han bærer det tunge korset mens Jerusalems døtre gråter og pø-belen håner. AoO5 314.6

Med sorg og forferdelse var him-melen vitne til at Kristus hang på kor-set, mens blodet rant fra sårene i tin-ningene, og den blodige svetten brøt frem på pannen hans. Fra hendene og føttene dryppet blodet ned på jorden hvor det var gravd et hull til foten av korset. Sårene fra naglene ble større etter som vekten av kroppen slet i hendene. Han pustet hektisk og tungt mens han stønnet under verdens syn-debyrde. Hele himmelen ble fylt med undring da Kristus midt i sin frykte-lige lidelse bad: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» ⁴ Likevel stod det noen der, mennesker skapt i Guds bilde, som nå prøvde å ta livet av hans enbårne Sønn. Hvilket syn for det himmelske univers! AoO5 315.1

Mørkets makter og myndigheter var samlet omkring korset og sendte en djevelsk skygge av vantro inn i menneskenes sinn. Da Herren skapte disse vesener til å stå for hans trone, var de skjønne og herlige. Deres prakt og hellighet var i samsvar med deres opphøyde rang. De var utrustet med Guds visdom og kledd i himmelens rustning. De var Herrens tjenere. Men hvem kunne i disse falne engler gjenkjenne strålende serafer som en gang hadde gjort tjeneste i de him-melske sfærer? AoO5 315.2

Satans hjelpere forente seg med onde mennesker for å få folk til å tro at Kristus var den største av alle syn-dere, og få dem til å hate og avsky ham. De som hånte Kristus da han hang på korset, var fylt av samme ånd som den første store opprører hadde. Han fylte dem med nedrige og motbydelige talemåter og inspirerte dem til å håne. Men med alt dette oppnådde han ingenting. AoO5 315.3

Om det hos Kristus hadde vært en eneste synd, om han på et eneste punkt hadde gitt etter for Satan for å unngå den forferdelige lidelsen, ville Guds og menneskenes fiende ha tri-umfert. Kristus bøyde hodet og døde, men han holdt fast ved sin tro og sin lojalitet mot Gud. «Og jeg hørte en høy røst i himmelen som sa: «Seieren og kraften og riket tilhører fra nå av vår Gud, og hans Salvede har herre-dømmet. For våre brødres anklager er styrtet, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt.»» ⁵ AoO5 315.4

Satan så at hans bedrag var avslørt. Hans herskermetoder ble blottlagt for de syndfrie engler og lor det himmelske univers. Han hadde vist seg å være en morder. Ved å utgyte Guds Sønns blod hadde han definitivt avskåret seg fra all sympati hos de himmelske vesener. Fra nå av var hans virksomhet begrenset. Hvilken holdning han enn gav seg ut for å innta, kunne han ikke lenger vente på englene når de kom fra de himmelske sfærer, og anklage Kristi brødre for å ha klær som var svarte av synd og urenhet. Den siste sympatiens lenke mellom Satan og den himmelske verden var brutt. AoO5 315.5

Satan ble likevel ikke tilintetgjort den gangen. Selv da forstod ikke eng-lene alt som var involvert i den store striden. Det skulle klarlegges helt og fullt hva som egentlig stod på spill. Av hensyn til menneskene måtte Satan derfor fortsette å eksistere. Så vel mennesker som engler måtte se kon-trasten mellom lysets og mørkets fyrs-te. De måtte selv velge hvem de ville tjene. AoO5 316.1