Alfa og Omega 5

Jesus blir korsfestet

Da de kom til retterstedet, ble fan-gene bundet fast til torturredskapet. De to røverne prøvde å vri seg ut av hendene på dem som bandt dem til korset. Men Jesus gjorde ingen mot-stand. Støttet av den elskede disippel Johannes hadde Jesu mor fulgt etter sin sønn til Golgata. Hun hadde sett ham segne under vekten av korset og hadde lengtet etter å støtte det skamslåtte hodet hans og vaske den pannen som en gang hadde hvilt mot hennes bryst. Men hun ble nektet dette sørgelige privilegium. I likhet med disiplene hadde hun fremdeles det håp at Jesus ville åpenbare sin makt og gjøre seg fri fra sine fiender. Så sank hennes mot igjen når hun kom til å tenke på hvordan han hadde forutsagt nettopp de hendelser som da fant sted. AoO5 297.4

Da røverne ble bundet til korset, så hun på dem med pinefull uvisshet. Ville han som hadde gitt livet tilbake til de døde, tillate at han selv ble korsfestet? Ville Guds Sønn finne seg i å bli drept på en så grufull måte? Måtte hun oppgi sin tro på at Jesus var Mes-sias? Måtte hun være vitne til hans skam og sorg uten engang å få anledning til å hjelpe ham i hans nød? Hun så at hendene hans ble strakt ut på korset. Hammeren og naglene ble hentet. Da naglene ble drevet inn i de omme musklene, førte disiplene Jesu mor bort fra den grufulle scenen i nesten bevisstløs tilstand. Selv var de fullstendig knust av sorg. AoO5 297.5

Fra Jesus lød det ikke en eneste klage. Ansiktet var fortsatt rolig og klart, men det var store dråper av svette på pannen. Ingen medfølende hånd fikk tørke bort dødens dugg fra ansiktet, og det var ingen som uttrykte medfølelse og forsikring om uforanderlig troskap til styrke for ham i hans menneskelighet. Mens soldatene utførte sin fryktelige gjerning, bad Jesus for sine fiender: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» AoO5 299.1

Tankene hans gikk fra det han selv måtte lide, til den synd hans forfølgere pådrog seg, og den fryktelige gjen-gjeldelse de ville møte. Ingen forban-nelser ble nedkalt over soldatene som behandlet ham så brutalt. Ingen hevn ble uttalt over prestene og rådsherrene som hoverte over at deres planer hadde lykkes. Kristus syntes inderlig synd på dem i deres uvitenhet og skyld. Han hvisket bare en bønn om at de måtte bli tilgitt, «for de vet ikke hva de gjør». AoO5 299.2

Hadde de visst at han de hadde ut-levert til tortur, var kommet for å frelse den syndige slekt fra evig un dergang, ville de blitt grepet av anger og redsel. Men deres uvitenhet fjernet ikke skylden fra dem, for de hadde anledning til å kunne kjenne Jesus og ta imot ham som sin frelser. Likevel ville noen av dem innse sin synd, angre og vende om. Ved sin ubotferdighet ville andre gjøre det umulig at Kristi bønn for dem kunne bli oppfylt. Men Guds hensikt ville likevel bli fullbyrdet. Jesus vant retten til å bli menneskenes talsmann hos Faderen. AoO5 299.3

Denne bønnen som Kristus bad for sine fiender, omfattet hele verden. Den innbefattet hver eneste synder som hadde levd eller ville komme til å leve fra verdens begynnelse til tidens slutt. Skylden for å ha korsfestet Guds Sønn hviler på alle. Tilgivelse tilbys uforskyldt til alle. «Den som vil», kan få fred med Gud og arve evig liv. AoO5 299.4