Alfa og Omega 5
Judas bryter ut
Kristi tale i synagogen om livets brød ble vendepunktet for Judas. Han hørte ordene: «Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens legeme og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere.» 2 Han innså at det snarere var åndelige enn verdslige goder Kristus hadde å tilby. Han betraktet seg selv som en mann med vidsyn, og han mente å kunne se at Jesus ikke ønsket å oppnå ære” og at han ikke kunne gi disiplene hove stillinger. Derfor bestemte han seg for ikke å knytte seg fastere til Kristus enn at han kunne trekke seg tilbake. Han ville være på vakt, og han var på vakt. AoO5 268.4
Fra den stunden gav han uttrykk for en tvil som forvirret disiplene. Han brakte uenighet og villedende oppfatninger inn blant dem, og gjentok de argumentene som de skriftlærde og fariseerne fremholdt så sterkt mot det Jesus hevdet. Alle små og store plager og kors, vanskeligheter og tilsynela-tende hindringer for evangeliets frem-gang, utla Judas som bevis mot dets troverdighet. Han kom frem med bi-beltekster som ikke hadde noen for-bindelse med de sannheter Kristus fremholdt. Disse skriftstedene, som var revet ut av sin sammenheng, gjor-de disiplene forvirret og økte den motløshet som stadig trykket dem. Alt dette gjorde Judas likevel på en slik måte at det så ut som om han var samvittighetsfull. Mens disiplene prøvde å finne beviser som kunne bekrefte den store lærers ord, kunne Judas nesten umerkelig lede dem inn på et annet spor. På en meget from og tilsynelatende klok måte fremstilte han sakene i et annet lys enn det Jesus hadde gjort, og tilla hans ord en mening som Jesus selv ikke hadde fremholdt. De antydninger Judas kom med, vakte bestandig ærgjerrige ønsker om materielle fordeler, og på den måten drog han disiplenes tanker bort fra de viktige ting som de skulle ha samlet seg om. Det var som regel Judas som skapte uenighet om hvem som skulle være den største. AoO5 268.5
Da Jesus overfor den rike unge rådsherren la frem betingelsene for å være hans disippel, var Judas misfornøyd. Han mente at det her ble gjort en feil. Hvis slike personer som denne rådsherren kunne slutte seg sammen med de troende, ville det bidra til å styrke Kristi sak. Judas mente at hvis de bare ville ta imot hans råd, kunne han foreslå mange planer til gagn for den lille menigheten. Hans prinsipper og metoder ville kanskje avvike noe fra dem Kristus fulgte, men i slike spørsmål anså han seg for å være klokere enn Jesus. AoO5 269.1
I alt det Jesus sa til disiplene, var det noe som Judas innerst inne var uenig i. Under hans innflytelse gjorde misnøyens surdeig hurtig sin gjerning. Disiplene så ikke hvem som var den virkelige drivkraften bak alt dette, men Jesus så at Satan overførte sine egne egenskaper til Judas, og åpnet dermed en kanal så han kunne påvirke de andre disiplene. Et år før Jesus ble forrådt, hadde han sagt: «Har jeg ikke utvalgt dere tolv? Og en av dere er en djevel.» 3 AoO5 269.2
Likevel var Judas ikke i åpen opposisjon, og syntes heller ikke å tvile på Jesu undervisning. Han murret ikke åpenlyst før ved gjestebudet i Simons hus. Da Maria salvet Jesu føtter, viste Judas klart sin begjærlige natur. Da Jesus irettesatte ham, var det som hans sinn strømmet over av galle. Såret stolthet og et ønske om hevn brøt ned alle skranker, og begjærligheten som han hadde næret så lenge, fikk makten over ham. Den samme erfaring vil hver enkelt ha som fortsetter å gi seg av med synd. De tilbøyeligheter til det onde som man ikke står imot og seirer over, vil gi etter for Satans fristelse, og menneskesinnet blir fanget under Satans vilje. AoO5 269.3
Men ennå var Judas ikke helt forherdet. Selv etter ut han to ganger hadde forpliktet seg til å forråde Frelseren, hadde han anledning til å vende om. Ved påskemåltidet åpenbarte Jesus sin guddommelighet ved å avsløre forræderens hensikt. Da Jesus tok på seg en tjeners gjerning overfor disiplene, innbefattet han også Judas. Men han aktet ikke på dette siste kjærlighetens kall. Dermed var saken avgjort for Judas. De fottene som Jesus hadde vasket, gikk ut for å utføre forræderens gjerning. AoO5 269.4