Alfa og Omega 5

Jesus blir tatt til fange

Disiplene som sov, var plutselig blitt vekket av det lyset som omgav Frelseren. De så engelen som bøyde seg over deres Herre som lå utstrakt på jorden. De så at han løftet Frelserens hode til sitt bryst og pekte opp mot himmelen. De hørte stemmen hans som lød som den herligste musikk, og som talte trøstende og håpefulle ord. Det fikk disiplene til å minnes det som hendte på Forklarelsens berg. De husket den herlighet som hadde omgitt Jesus i templet, og Guds røst som hadde talt fra skyen. Nå ble denne samme herlighet igjen åpenbart, og de følte ikke lenger noen frykt for sin mester. Han var under Guds omsorg. En mektig engel var blitt sendt for å beskytte ham. Trette som de er, gir disiplene igjen etter for den merkelige dosighet som overvelder dem. Igjen finner Jesus dem sovende. AoO5 242.4

Sorgmodig ser han på dem og sier; «Dere sover og hviler fremdeles? Stunden er nær da Mcnneskcsønnen skal overgis i synderes hender.” AoO5 244.1

Mens han ennå talte, hørte han fottrinnene til pøbelhopen som lette etter ham. Og han sa: «Stå opp, la oss gå! Han som forråder meg, er nær.» AoO5 244.2

Ikke noe spor av den sjelekval Je-sus nettopp hadde opplevd, var synlig da han gikk frem for å møte forræde-ren. Han stod foran disiplene og sa: «Hvem leter dere etter?» De svarte: «Jesus fra Nasaret.» «Det er meg,» sa Jesus. Da han sa dette, kom den en-gelen som nylig hadde hjulpet Jesus, og stilte seg mellom ham og pøbelho-pen. Et guddommelig lys strålte over Frelserens ansikt, og noe som lignet en due, overskygget ham. Overfor denne guddommelige herlighet kunne drapsmennene ikke holde stand et øyeblikk. De ravet vaklende tilbake. Prestene, de eldste, soldatene og til og med Judas falt til jorden som døde. AoO5 244.3

Engelen trakk seg tilbake, og lyset svant bort. Jesus hadde anledning til å komme seg unna, men han ble hvor han var, rolig og behersket. Lik en som var blitt herliggjort, stod han midt i den forherdede flokken som nå lå hjelpeløs foran ham. Disiplene så på dette, tause av forundring og ære-frykt. AoO5 244.4

Men situasjonen endret seg raskt. Pøbelhopen begynte å trenge seg inn-på. De romerske soldatene, prestene og Judas samlet seg omkring Jesus. De syntes å skamme seg over sin svakhet, og fryktet for at han skulle slippe unna. Igjen spurte Jesus: «Hvem leter dere etter?» De hadde fått bevis for at han som stod foran dem, var Guds Sønn, men de ville ikke la seg overbevise. På spørsmålet: «Hvem leter dere etter?» svarte de igjen: «Jesus fra Nasaret.» Jesus sa da: «Jeg har sagt dere at det er meg. Leter dere etter meg, så la disse andre gå!” Og han pekte på disiplene. Han visste hvor svak deres tro var, og han ville verne dem mot fristelser og prøver. For deres skyld var han beredt til å ofre seg selv. AoO5 244.5

Forræderen Judas glemte ikke den rollen han skulle spille. Da pøbelen kom inn i hagen, var det han som viste vei, og øverstepresten fulgte like etter. Judas hadde gitt Jesu forfølgere et tegn og sagt: «Den jeg kysser, han er det. Grip ham!» ⁷ Nå later han som om han ikke har noe med dem å gj øre. Han går helt bort til Jesus og tar ham i hånden som en fortrolig venn. Med ordene: «Vær hilset, rabbi!» kysser han ham gjentatte ganger. Det så ut som om han gråt og følte medlidenhet med Jesus i den faren han var i. AoO5 244.6

Jesus sa til ham: «Min venn, gjor det du er kommet for å gjøre.» Stemmen skalv av sorg da han foyde til: «Judas, forråder du Menneskesønnen med et kyss?” Disse gripende ord burde ha vekket forræderens samvittighet og rørt hans harde hjerte. Men nå var han blottet for æresfølelse, troskap og menneskelig medfølelse. Skamløs og trassig stod han der uten noe som tydet på at han var villig til å gi etter. Han hadde gitt seg i Satans vold, og hadde ingen kraft til å stå ham imot. Jesus avviste ikke forræderens kyss. AoO5 244.7

Pobelhopen ble dristigere da de så at Judas rørte ved ham som de like for hadde sett herliggjort. Nå grep de fatt i Jesus og begynte å binde de hendene som alltid hadde vært opptatt med å gjøre godt. AoO5 245.1

Disiplene hadde tenkt at Jesus ikke ville gå med på å la seg gripe, for den samme kraften som hadde fått pøbelhopen til å falle til jorden som døde, kunne holdt dem hjelpeløse inntil Je-sus og de som var med ham, hadde kommet seg bort. Disiplene ble skuffet og harme da det ble tatt frem tau for å binde hendene på Jesus. Sinnet flammet opp i Peter. Brått drog han sverdet og forsøkte å forsvare Meste-ren. Men han greide bare å hogge øret av øversteprestens tjener. Da Jesus så hva som hadde skjedd, gjorde han seg fri, selv om de romerske soldatene holdt ham fast, og han sa: «La være med det!» Så rørte han ved øret som var blitt skadet, og øyeblikkelig ble det legt. «Stikk sverdet på plass igjen,» sa Jesus til ham. «For den som griper til sverd, skal falle for sverd. Mener du at jeg ikke kan be min Far, og han ville straks sende meg mer enn tolv legioner engler?” En legion i stedet for hver av disiplene! Hvorfor redder han ikke seg selv og oss? tenkte disiplene. Som svar på den tanken de ikke hadde gitt uttrykk for, føyde Jesus til: «Men hvordan skulle da skriftene bli oppfylt, de som sier at dette må skje?” «Skulle jeg ikke drikke det be-ger Faderen har gitt meg?” AoO5 245.2

De jødiske lederes offisielle verdig-het hindret dem ikke fra å ta del i for-følgelsen av Jesus. Å få arrestert ham var altfor viktig til å bli overlatt til underordnede. De utspekulerte prestene og eldste hadde slått seg sammen med tempelvakten og folkehopen som fulgte med Judas til Getsemane. Hvilket selskap å slutte seg til for disse verdige menn — en pøbelflokk som var på jakt etter spenning, og utrustet med alle slags redskaper som om de drev jakt på et vilt dyr! AoO5 245.3

Jesus snudde seg mot prestene og de eldste og festet sitt forskende blikk på dem. Det han sa, ville de aldri kunne glemme så lenge de levde. Det var som skarpe piler fra Den Allmektige. Med verdighet sa han: «Dere har rykket ut med sverd og stokker for å gripe meg, som om jeg var en røver. Dag etter dag satt jeg og underviste på tempelplassen, men da grep dere meg ikke.” Dere hadde all mulig anledning til å legge hånd på meg, men dere gjorde ingen ting. Natten passer bedre for den gjerning dere gjør. «Dette er deres time, nå er det mørket som rår.» AoO5 245.4

Disiplene ble skrekkslagne da de så at Jesus lot seg gripe og binde. De folte seg støtt fordi han lot denne ydmykel-sen ramme ham selv og dem. De kunne ikke forstå hvorfor han handlet slik, og de klandret ham for at han gav seg pøbelen i vold. 1 sin harme og frykt foreslo Peter at de skulle redde seg selv, og de fulgte hans forslag. «Da forlot alle disiplene ham og flyktet.» Men Kristus hadde på forhånd sagt at de ville forlate ham: «Den tid AoO5 245.5

kommer, ja, den er der nå, da dere skal bli spredt og gå hver til sitt og la meg bli igjen alene. Men jeg er ikke alene, for Faderen er med meg.» ⁸ AoO5 246.1