Alfa og Omega 5

Den tredje bønnekampen

Jesus snudde seg og gikk igjen bort dit hvor han kunne være helt alene. Der falt han til jorden, overveldet av redselen fra det store morket. Det menneskelige i Guds Sønn skalv i den-ne prøvens stund. Nå bad han ikke for disiplene, at deres tro ikke måtte svik-te. Han bad for sin egen fristede og forpinte sjel. AoO5 240.5

Det fryktelige øyeblikket var kom-met — det som skulle avgjøre verdens skjebne. Menneskehetens skjebne lå dirrende i vektskålen, Selv nå kunne Kristus nekte å drikke den kalken som var tilmålt siraffskyldige mennesker. Ennå var det ikke for sent. Han kunne tørke den blodige svetten av pannen og overlate menneskene til å omkomme i sin synd. Han kunne si: La overtrederen få straffen for sin svnd, cg jeg vil vende tilbake til min Far! AoO5 240.6

Vil Guds Sønn virkelig drikke ydmykelsens og sjeleangstens bitre kalk? Vil den uskyldige lide følgene av syndens forbannelse for å frelse de skyldige? Skjelvende kommer ordene fra hans bleke lepper: «Min far! Kan ikke dette beger gå meg forbi, men må jeg drikke det, sa la din vilje skje.» AoO5 241.1

Tre ganger har han bedt denne bonnen. Tre ganger har det mennes-kelige i ham veket tilbake for det siste, avgjørende offer. Men nå dukker menneskeslektens historie opp for verdens gjenloser. Han ser at lovens overtredere må omkomme hvis de blir overlatt til seg selv. Han ser menneskets hjelpeløshet. Han ser syndens makt. En fortapt verdens lidelser og elendighet viser seg for ham. Han ser den skjebne som truer den, og han treffer sin beslutning. Han vil frelse menneskene, hva det enn skal koste ham selv. Han tar imot bloddåpen for at millioner som holder på å gå fortapt, kan få evig liv. Han har forlatt himmelen, der alt er renhet, lykke og herlighet, for å frelse det ene fortapte får, den eneste verden som er falt i synd. Han vil ikke vike unna sin misjon. Han vil bli forsoneren for en slekt som har valgt å synde. Nå er hans bønn bare preget av underkastelse. «Kan ikke dette b:cer gå mef forbi, men må jeg dri Vke dc;. la din vilje skje.” AoO5 241.2