Alfa og Omega 5
Kristi stedfortredere
Før Kristus gav seg selv som offerlammet, søkte han etter den mest betydningsfulle og fullkomne gave som han kunne gi sine etterfølgere, en gave som ville bringe nådens ubegrensede hjelpemidler innenfor deres rekke-vidde. «Jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal bli hos dere for alltid: sannhetens Ånd. Verden kan ikke ta imot ham, for verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham; han blir hos dere og skal være i dere. Jeg skal ikke la dere bli igjen som foreldreløse barn, jeg kommer til dere.» AoO5 220.3
Ånden hadde vært i verden forut for dette. Helt fra begynnelsen av gjenløsningsverket hadde den virket på menneskene. Mens Kristus var på jorden, hadde disiplene ikke ønsket noen annen hjelper. De ville ikke føle sitt behov for Ånden før Jesus ikke lenger var personlig blant dem. Da ville den komme. AoO5 220.4
Den Hellige Ånd er Kristi stedfor-treder, men uten menneskelig person-lighet og uavhengig av den. Fordi Kristus hadde menneskeskikkelse, kunne han ikke personlig være alle steder. Derfor var det til deres beste at han skulle gå til Faderen og sende Anden til å være hans etterfølger på jorden. Da ville ingen ha noen fordel av hvor de oppholdt seg eller av deres personlige kontakt med Kristus. Ved Ånden ville Frelseren være tilgjengelig for alle. Da ville han være dem nærmere enn om han ikke hadde fart opp til himmelen. AoO5 220.5
«Den som elsker meg, skal elskes av min Far. Også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham.» Jesus visste alt om disiplenes fremtid. Han så at en av dem bie fort til skafottet og en annen til korset, en i landflyktighet mellom ode fjell ute på havet, og andre til forfølgelse og død. Han oppmuntret dem med loftet om at han ville være hos dem i enhver prove. Dette loftet har ikke mistet noe av sin kraft. AoO5 220.6
Herren vet alt om sine trofaste tjenere som er i fengsel for hans skyld eller som er forvist til ode øyer. Han troster dem med sitt eget nærvær. Når den troende for sannhetens skyld blir stilt frem for urettferdige domstoler, står Kristus ved siden av ham. Alle be-skyldninger som rammer ham, ram-mer også Kristus. Igjen og igjen blir Kristus domt i sine disiplers skikkelse. Når en blir innesperret bak fengselsmurer, oppliver han sinnet med sin kjærlighet. Når en lider døden for hans skyld, sier Kristus: «Jeg er ... den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet og har nøklene til døden og dødsriket.» 3 Det livet som ofres for meg, blir bevart til evig herlighet. AoO5 221.1