Alfa og Omega 5

Om å kjenne Gud gjennom Kristus

«La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg sagt dere det. For jeg går for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.” AoO5 216.5

Det var for deres skyld jeg kom til verden. Jeg arbeider til beste for dere. Når jeg går bort, vil jeg fortsatt arbei-de ivrig for dere. Jeg kom til verden for å åpenbare meg for dere, så dere kunne tro. Nå går jeg til Faderen for å samarbeide med ham på deres vegne. Hensikten med at Kristus drog bort, var den motsatte av det disiplene fryktet. Det betydde ikke en endelig atskillelse. Han ville gjøre i stand et sted for dem, så han kunne komme tilbake og ta dem til seg. Mens han bygget boliger til dem, skulle de bygge en karakter i likhet med den gud-dommelige. AoO5 217.1

Disiplene var fremdeles i villrede. Tomas, som stadig var plaget av tvil, uttalte: «Herre, vi vet ikke hvor du går hen. Hvordan kan vi da vite veien?» Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg. Hadde dere kjent meg, da hadde dere også kjent min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.» AoO5 217.2

Det er ikke mange veier til himme-len. Den enkelte kan ikke velge sin egen vei. Kristus sier: «Jeg er veien.... Ingen kommer til Faderen uten ved meg.» Siden evangeliet første gang ble forkynt, da det i Eden ble uttalt at kvinnens ætt skulle knuse slangens hode, var Kristus blitt opphøyd som veien, sannheten og livet. Han var veien da Adam levde, og da Abel kom frem for Gud med blodet av lammet som var slaktet, det som var et bilde på gjenløserens blod. Kristus var veien til frelse for patriarker og profeter. Han er den eneste veien som gir oss adgang til Gud. AoO5 217.3

«Hadde dere kjent meg, da hadde dere også kjent min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.» Men ennå forstod disiplene det ikke. «Herre, vis oss Faderen,» utbrøt Filip, «og det er nok for oss.» AoO5 217.4

Jesus var forbauset over hvor sløv Filip var til å fatte dette, og han spurte med smertefull undring: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge?» Er det mulig at du ikke ser Faderen i de gjerninger han gjør gjennom meg? Tror du ikke at jeg kom for å vitne om Faderen? «Hvordan kan du da si: Vis oss Faderen?» «Den som har sett meg, har sett Faderen.» AoO5 217.5

Kristus hadde ikke opphørt å være Gud da han ble menneske. Selv om han fornedret seg selv til å bli menneske, var Guddommen fremdeles noe som var hans eget. Kristus var den eneste som kunne fremstille Faderen for menneskeheten, og dette hadde disiplene vært vitne til i mer enn tre år. AoO5 217.6

«Tro meg når jeg sier at jeg er i Fa-deren og Faderen i meg. Om ikke annet, så tro det for selve gjerningenes skyld.» Deres tro kunne hvile trygt på det vitnesbyrd som Kristi gjerninger hadde gitt, og som ikke noe menneske av seg selv noen gang hadde gjort eller kunne gjøre. Kristi gjerninger vitnet om hans guddommelighet. Gjennom ham var Faderen blitt åpenbart. AoO5 217.7

Hvis disiplene trodde på denne le-vende forbindelsen mellom Faderen og Sønnen, ville deres tro ikke svikte når de så Kristi lidelse og død for å frelse den fortapte verden. Kristus prøvde å fore dem ut av den svake trostilstand de var i. Han ville lede dem inn i den erfaring de kunne få om de virkelig kunne fatte hva han var — Gud i menneskeskikkelse. Han ville at de skulle innse at deres tro måtte lede opp til Gud og være forankret der. Hvor alvorlig og utholdende prøvde ikke vår medfølende frelser å forberede disiplene på den storm av fristelser som snart ville bryte løs over dem! Han ville at de skulle være skj ult med ham i Gud. AoO5 217.8

Mens Kristus talte, lyste Guds her-lighet fra ansiktet hans. Alle som var der, følte en hellig ærefrykt mens de med henført oppmerksomhet lyttet til hans ord. De ble mer avgjort dratt til ham. Og etter som de ble dratt til Kris-tus i større kjærlighet, ble de også dratt til hverandre. De følte at him-melen var ganske nær, og at det de lyt-tet til, var et budskap fra deres him-melske Far. AoO5 218.1