Alfa og Omega 1

Den store trosprøven

På det fastsatte stedet bygde de al-teret og la veden på plass. Med skjel-vende stemme fortalte Abraham hva Gud hadde pålagt ham. Det var med skrekk og forferdelse Isak mottok denne beskjeden, men han satte seg ikke til motverge. Han kunne ha flyktet bort om han hadde villet. Den sorgtunge gamle mannen som var utmattet etter de tre dagene i fortvilt kamp, kunne ikke ha motsatt seg den kraftige unge Isak. AoO1 132.4

Helt fra barndommen av var Isak blitt opplært til å vise øyeblikkelig, tillitsfull lydighet. Da Guds plan nå ble åpenbart for ham, underkastet han seg villig. Han hadde Abrahams tro, og betraktet det som en ære å bli kalt til å gi sitt liv som et offer til Gud. Med ømhet prøvde han å lette farens sorg, og hjalp de kraftløse hendene som skulle binde ham til alteret. AoO1 133.1

Så er de siste ordene sagt, de siste tårer felt, den siste omfavnelsen gitt. Faren løfter kniven for å ofre sønnen, da hånden plutselig blir stanset. En Herrens engel roper fra himmelen: «Abraham, Abraham!» Øyeblikkelig svarer han: «Ja, her er jeg.» Igjen høres røsten: «Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke engang sparte din eneste sønn for meg.» AoO1 134.1

Nå fikk Abraham øye på en vær som hang fast etter hornene i et kjerr like bak ham. Han grep fatt i den og brakte den som et offer «istedenfor sønnen». Overveldet av glede og takknemlighet gav Abraham det hellige stedet et nytt navn: «Herren ser». AoO1 134.2

På Moria-fjellet fornyet Gud sin pakt, og med en høytidelig ed stadfestet han sin velsignelse over Abraham og hans ætt gjennom alle kommende slektledd. «Jeg sverger ved meg selv, lyder ordet fra Herren: Fordi du gjorde dette og ikke sparte din eneste sønn, vil jeg velsigne deg rikt og gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden på havets strand. Dine etterkommere skal ta byene fra sine fiender, og i din ætt skal alle folk på jorden bli velsignet fordi du lød mitt ord.” AoO1 134.3

Abrahams store troshandling står som en lyssøyle som opplyser stien for Guds tjenere gjennom alle senere tidsaldre. Abraham prøvde ikke å unndra seg. Han lette ikke etter påskudd som kunne frita ham for å gjøre Guds vilje. AoO1 134.4

I løpet av de tre reisedagene hadde han tid nok til å tenke seg om og til å tvile på Gud dersom han var innstilt på det. Han kunne ha tenkt som så at hvis han tok livet av sønnen, ville han bli betraktet som en drapsmann, en ny Kain. Det ville få folk til å forkaste og forakte hans undervisning så han mistet enhver mulighet til å gjøre godt mot sine medmennesker. Han kunne ha bedt om å bli fritatt for å lyde på grunn av høy alder. Men han benyttet ikke noen av disse unnskyldningene. AoO1 134.5

Abraham var et menneske, hans fø-lelser og tilbøyeligheter var lik våre. Men han gav seg ikke til å spekulere på hvordan løftet kunne bli oppfylt hvis Isak mistet livet. Han stanset ikke for å rådføre seg med sitt verkende hjerte. Han visste at Gud var rettferdig i alle sine krav, og han fulgte pålegget til punkt og prikke. AoO1 134.6

«Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig, og han ble kalt «Guds venn».» Paulus sier: «Det er de som tror, som er Abrahams barn.” Men Abrahams tro ble åpenbart gjennom hans gjerninger. «Var det ikke på grunn av gjerninger at vår far Abraham ble erklært rettferdig? Han brakte jo sønnen Isak som offer på alteret. Der ser du: Troen virket sammen med hans gjerninger, og gjennom gjerningene ble troen fullendt.»2 AoO1 134.7

Det er mange som ikke forstår for-holdet mellom tro og gjerninger. De sier: Bare tro på Kristus, så er du trygg. Du behøver ikke holde Guds lov. — Men ekte tro vil alltid vise seg i lydighet. Kristus sa til de vantro jødene: «Var dere Abrahams barn, gjorde dere som Abraham.» Og om de troendes far sier Herren: «Abraham adlød meg og rettet seg etter det jeg har fastsatt, mine bud og forskrifter og lover.» Apostelen Jakob sier om troen: «Har den ikke gjerninger, er den rett og slett død.» Johannes, som taler så mye om kjærligheten, sier: «Å elske Gud er å holde hans bud.»3 AoO1 134.8

Gjennom forbilder og løfter forkynte Gud «på forhånd dette gode budskapet til Abraham”. Hans tro var festet på den kommende gjenløser. Kristus sa til jødene: «Deres far Abraham jublet over å skulle oppleve min dag. Han fikk oppleve den og frydet seg.»4 AoO1 135.1

Væren som ble ofret i stedet for Isak, var et symbol på Guds Sønn som skulle ofres i vårt sted. Da mennesket ble dømt til døden fordi det hadde overtrådt Guds lov, sa Faderen til synderen idet han så på Sønnen: Du skal leve, for jeg har funnet en til å gå i ditt sted. AoO1 135.2

Det var for å lære Abraham å forstå evangeliets virkelighet og for å sette hans tro på prøve, at Gud påla ham å ofre sønnen. Den sjelekval han gjennomlevde i de dagene den forfer-delige prøven varte, ble tillatt for at han av egen erfaring skulle forstå noe av storheten i det offer den evige Gud brakte for å kjøpe mennesket fri. Ingen annen prøve kunne ha kostet Abraham så stor sjelekval som å ofre sønnen. AoO1 135.3

Gud lot sin Sønn dø i lidelse og skam. Englene som var vitne til Guds Sønns ydmykelse og dødsangst, fikk ikke lov å gripe inn som i Isaks tilfelle. Det var ingen røst som ropte: Det er nok! For å frelse den falne menneskeslekten gav herlighetens konge sitt liv. Hvilket sterkere bevis på sin grenseløse medlidenhet og kjærlighet kunne Gud gi? «Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alle ting sammen med ham?»5 AoO1 135.4

Offeret som krevdes av Abraham, gjaldt ikke bare ham selv eller de et-terfølgende slekter. Det var også en undervisning for syndfrie vesener i himmelen og på andre kloder. Skue-plassen for striden mellom Kristus og Satan — stedet der frelsesplanen kommer til utfoldelse — er en lærebok for hele universet. AoO1 135.5

Fordi Abraham hadde vist en svik-tende tro på Guds løfter, anklaget Satan ham overfor englene og Gud, og påstod at han ikke hadde overholdt betingelsene i pakten, og at han derfor var uverdig til å få del i dens velsignelser. Gud ønsket å vise Abra-hams troskap for hele himmelen, og å gjøre det klart at Gud ikke kan akseptere noe mindre enn fullkommen lydighet. Dessuten ønsket han å gi alle et videre innblikk i frelsesplanen. AoO1 135.6

Himmelske vesener var vitne til at Abrahams tro og Isaks underkastelse ble satt på prøve. Det var en mye hardere prøve enn den Adam var blitt stilt på. Det kostet ikke våre første foreldre noen lidelse å rette seg etter den undervisning de hadde fått. Men befalingen til Abraham krevde det smerteligste offer. Hele himmelen be-traktet Abrahams urokkelige lydighet med den største forundring, og de bifalt hans troskap. AoO1 135.7

Satans anklager hadde vist seg å være falske. Gud sa til Abraham: «Nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke engang sparte din eneste sønn for meg.» Guds pakt med Abraham ble stadfestet ved en ed i nærvær av fornuftsvesener fra andre verdener. Den slo fast at lydighet vil bli belønnet. AoO1 136.1

Det hadde vært vanskelig selv for englene å fatte gjenløsningens mys-terium, at himmelens herre, Guds Sønn, måtte do for skyldige mennesker. Da Abraham fikk beskjed om å ofre sønnen, ble interessen vakt hos alle himmelske vesener. Med dypt alvor fulgte de hvert trinn i oppfyllelsen av dette. AoO1 136.2

Da Isak spurte Abraham hvor lammet til brennofferet var, hørte de også Abrahams svar: «Gud vil nok selv se seg ut et offerlam, gutten min.» Da han ble stanset i det øyeblikket han var i ferd med å ta livet av sønnen, og da væren som Gud hadde skaffet til veie, ble ofret i Isaks sted, skinte det et lys over gjenløsningens gåte. Selv englene fikk en klarere forståelse av det Gud hadde gjort for å frelse menneskene.6 AoO1 137.1