Alfa og Omega 1

Reisen til Moria-fjellet

Forberedelsene til reisen var fort unnagjort. Veden ble gjort i stand og lesset på eselet, og så drog de av sted sammen med to av tjenerne. Far og sønn gikk ved siden av hverandre uten et ord. Abraham gikk og grublet over sin tunge hemmelighet og kunne ikke få frem et ord. Han tenkte på Sara som var så glad i sønnen sin. og på dagen da han måtte komme alene tilbake til henne. Han var fullstendig klar over at kniven som skulle ta sønnens liv, også ville knuse hennes hjerte. AoO1 131.5

Denne dagen — den lengste Abra-ham hadde opplevd — lakket mot slutten. Mens sønnen og tjenerne sov, tilbrakte han natten i bønn. Ennå hå-pet han at en eller annen himmelsk budbærer ville komme og meddele at prøven var over og at gutten kunne dra hjem til sin mor. Men det kom in-gen lindring til hans forpinte sjel. AoO1 131.6

Enda en lang dag og enda en natt i ydmyk bønn mens befalingen som ville gjøre ham barnløs, fortsatt ringte i ørene hans! Satan var i nærheten for å bringe tvil og vantro, men Abraham avviste hans antydninger. Da de skulle dra videre den tredje dagen, så Abraham mot nord og fikk øye på tegnet som var lovt. En skinnende sky lå over Moria-fjellet, og nå visste han at stemmen som hadde talt til ham, var fra himmelen. AoO1 131.7

Men selv i dette øyeblikket bebreidet han ikke Gud, men styrket sitt sinn ved å betrakte bevisene på Guds godhet og trofasthet. Denne sønnen var en uventet gave. Kunne da ikke han som hadde gitt ham denne gaven, ta tilbake det som var hans eget? I tro gjentok han løftet: «Gjennom Isak skal du få en ætt.» Det var en ætt så talløs som sanden på strandbredden. Isak ble født ved et mirakel. Kunne da ikke den allmakt som gav ham livet, også gi ham det tilbake? Abraham så lenger enn til de synlige ting, og derfor kunne han gripe Guds løfte. «Han regnet med at Gud endog har makt til å vekke opp døde.»1 AoO1 132.1

Likevel var det ingen uten Gud selv som fullt ut kunne fatte hvor stort fa-rens offer egentlig var da han gav sin sønn for å dø. Abraham ønsket at Gud alene skulle være vitne til avskjeden. Derfor bad han tjenerne om å bli tilbake, idet han sa: «Jeg og gutten går dit bort for å tilbe; og så kommer vi tilbake til dere.” AoO1 132.2

Veden ble lagt på Isak, sønnen som skulle ofres. Faren tok kniven, og sammen gikk de opp på toppen av fjellet. Gutten undret seg i taushet over hvor de skulle få offerdyret fra, siden de var så langt borte fra saueflokkene. Til sist brast det ut av ham: «Du far! ... Se, her er ilden og veden, men hvor er lammet som vi skal ofre?” Hvilken forferdelig prøve! Hvor hjerteskjærende det måtte være å høre ordene: «Du far”! Ikke ennå — han kunne ikke fortelle det nå. Han svarte bare: «Gud vil nok selv se seg ut et offerlam, gutten min.” AoO1 132.3