Alfa og Omega 1

8—Etter storflommen

Vannet steg femten alen over de høyeste fjell. For dem som var i arken, så det ofte ut som de skulle omkomme, idet båten i fem lange måneder tilsynelatende var prisgitt vind og vær. Det var en vanskelig prøve for dem, men Noahs tro vaklet ikke, for han hadde forsikringen om at Gud holdt roret. AoO1 83.1

Da vannet begynte å synke, lot Gud arken drive omkring i et område som var beskyttet av et fjellkjede som han hadde bevart ved sin makt og sitt vise forsyn. Disse fjellene lå ikke langt fra hverandre, og arken beveget seg om-kring i disse rolige farvann og drev ikke lenger omkring på åpent hav. Dette var til stor lettelse for de engstelige menneskene som var blitt kastet hit og dit av stormen. AoO1 83.2

Noah og familien hans ventet med lengsel på at vannet skulle synke, så de snart kunne ha fast grunn under føttene igjen. Førti dager etter at fjelltoppene var blitt synlige, sendte de ut en ravn. Det var en fugl med god orienteringssans, og den skulle finne ut om jorden var i ferd med å bli tørr. Men fuglen så ikke noe annet enn hav, og den fortsatte å fly til og fra arken. AoO1 83.3

Sju dager senere ble en due sendt ut. Men da den ikke fant noe sted der den kunne slå seg ned, vendte den tilbake til arken. Noah ventet i sju dager til, og sendte så duen ut på ny. Da den om kvelden kom tilbake med et olivenblad i nebbet, vakte det stor glede. «Nå tok Noah taket av arken, og da han så utover, var jorden tørr.” Men fremdeles ventet han tålmodig inne i arken. På samme måte som han på Guds befaling hadde gått inn, ventet han nå på spesiell ordre om å gå ut. AoO1 83.4

Til sist kom en engel ned fra him-melen. Han åpnet den massive døren og bad Noah og familien hans om å gå ut på jorden og ta alle de levende skapningene med seg. Noah var glad for å ha kommet ut, men han glemte ikke ham som så omsorgsfullt hadde bevart deres liv. Det første han gjorde etter at de forlot arken, var å bygge et alter og bringe et offer av hvert av de rene dyr og fugler i takknemlighet til Gud for befrielsen og som et uttrykk for sin tro på Kristus, det sanne offer-lam. Dette offer syntes Herren godt om. Det ble til velsignelse ikke bare for Noah og hans familie, men for alle senere slektledd. «Da Herren kjente den behagelige duften, tenkte han med seg selv: «Jeg vil aldri mer forbanne jorden for menneskenes skyld. ... Så lenge jorden står, skal sæd og høst, kulde og varme, sommer og vinter, dag og natt aldri mer ta slutt.»” AoO1 83.5

Dette var en verdifull undervisning til alle senere slekter. Noah var kommet ut på en øde jord. Men før han bygde en bolig til seg selv, reiste han et alter for Gud. Selv om kvegbestanden var liten og var blitt holdt i live med stor offervilje, var han glad for å kunne gi noe tilbake til Herren som en er-kjennelse av at alt tilhørte ham. Slik bør også vi først gi våre frivillige gaver til Gud. Ethvert uttrykk for hans kjærlighet og nåde mot oss burde utløse vår takknemlighet både ved opp-ofrende arbeid og ved å gi gaver til hans sak. AoO1 84.1