Alfa og Omega 1

Aron og Mirjam opptrer illojalt

Ved Haserot hadde de sin første leirplass etter Tabera. Her ventet det Moses en enda bitrere prøve. Aron og Mirjam hadde ærefulle verv som ledere i Israel. Begge hadde den profetiske gaven, og Gud hadde latt dem arbeide AoO1 356.3

sammen med Moses da israelittene ble utfridd fra fangenskapet i Egypt. Herrens ord ved profeten Mika lyder slik: «Jeg førte deg opp fra Egypt og loste deg ut av trellehuset. Jeg satte Moses, Aron og Mirjam til å føre deg.»9 AoO1 356.4

Mirjams karakterstyrke kom for dagen allerede da hun som barn stod ved bredden av Nilen og holdt øye med den lille kurven som Moses var gjemt i. Gud hadde benyttet hennes takt og selvbeherskelse som et middel til å bevare sitt folks befrier. Mirjam var en stor musikerog dikterbegavelse. Hun hadde ledet kvinnene under sangen og dansen ved Rødehavet. Bare Moses og Aron var i større grad enn Mirjam gjenstand for folkets aktelse og himmelens ære. Men det samme ondet som førte til disharmoni i himmelen, fant også grobunn i hjertet til denne kvinnen i Israel, og det var ikke vanskelig å finne en som delte hennes misnøye. AoO1 356.5

Mirjam og Aron var ikke blitt rådspurt da de sytti eldste ble utpekt, og nå ble de misunnelige på Moses. Fordi Moses hadde vært så snar til å ta imot råd fra Jetro da han besøkte leiren mens israelittene var på vei mot Sinai, var de redde for at svigerfaren skulle ha større innflytelse på ham enn de selv hadde. Nå mente de at Moses ikke tok nok hensyn til deres stilling og myndighet da eldsterådet ble dannet. De to hadde aldri følt den byrde av ansvar og omsorg som hvilte på Moses. Men fordi de var blitt valgt til å hjelpe ham, mente de at de hadde like stort lederansvar som han, og at det ikke var behov for flere hjelpere. AoO1 356.6

Mer enn noen annen forstod Moses betydningen av den gjerning som var blitt betrodd ham. Han var klar over sin egen svakhet, og han gjorde Gud til sin rådgiver. Aron hadde større tillit til seg selv og stolte mindre på Gud. Han sviktet da han fikk et ansvar, og avslørte sin karaktersvakhet da han nedverdiget seg til å føye folket under avgudsdyrkelsen ved Sinai. Men Mirjam og Aron var så blindet av mis-unnelse og ærgjerrighet at de glemte denne hendelsen. AoO1 357.1

Gud hadde vist Aron stor ære ved å betro det hellige presteembetet til fa-milien hans. Også dette gav næring til hans ønske om selvopphøyelse. Mirjam og Aron gav uttrykk for det på denne måten: «Er det bare Moses Herren har talt med? Har han ikke talt med oss og?” De mente om seg selv at de hadde fått del i like mye guddommelig gunst som Moses, og følte derfor at de hadde rett til den samme status og myndighet. AoO1 357.2

Fordi Mirjam var misfornøyd, fant hun grunn til å kritisere forhold som Gud hadde godkjent. Hun hadde imot ekteskapet til Moses. Hun følte det som en fornærmelse mot familiens og folkets ære at han hadde valgt en fremmed kvinne til kone i stedet for en blant israelittene, og hun behandlet Sippora med dårlig skjult forakt. AoO1 357.3

Selv om konen til Moses blir omtalt som en etiopisk kvinne, var hun midjanitt og dermed etterkommer av Abraham. I det ytre skilte hun seg fra israelittene ved at hun hadde en noe mørkere hudfarge. Selv om Sippora ikke var israelitt, tilbad hun den sanne Gud. Hun var blyg og tilbakeholden, men vennlig og omsorgsfull, og det smertet henne å se at noen hadde det vondt. Det var derfor Moses hadde latt henne dra tilbake til Midjan da de var på vei til Egypt. Han ville skåne henne for å bli vitne til plagene som skulle ramme egypterne. AoO1 357.4

Da Sippora kom tilbake til sin mann i ørkenen, så hun hvordan arbeidsbyrden hadde tært på kreftene hans. Hun fortalte Jetro om sine bekymringer, og han foreslo da visse forholdsregler som kunne lette byrdene for Moses. Dette var den viktigste årsaken til Mirjams motvilje mot Sippora. Det plaget henne at hun og Aron var forbigått, og hun la skylden på konen til Moses. Hun mente det var på grunn av hennes innflytelse at Moses ikke hadde tatt dem med på råd som før. Hvis Aron hadde stått fast på det som var rett, kunne han ha stanset det onde. Men i stedet for å gjøre Mirjam oppmerksom på at hun viste en syndig opptreden, holdt han med henne. Han hørte på klagene hennes og ble delaktig i hennes misunnelse. AoO1 357.5

Moses fant seg i deres anklager uten å protestere. Erfaringen i de mange år med slit og venting i Midjan, og den ydmykhet og tålmodighet han hadde tilegnet seg der, bidrog til at han tålmodig fant seg i folkets vantro og utilfredshet og den stolthet og misunnelse som hans nærmeste medarbeidere la for dagen. AoO1 357.6

«Moses var en meget ydmyk mann, mer ydmyk enn noe annet menneske på jorden.” Dette var grunnen til at han fikk mer guddommelig visdom og hjelp enn noen andre. Skriften sier om Herren: «Han leder de arme til det som er rett, og lærer de hjelpeløse sin vei.»10 AoO1 358.1

Herren kan lede de ydmyke fordi de er lærvillige og tar imot undervisning. De har et oppriktig ønske om å kjenne Herrens vilje og følge den. Frelseren har gitt dette løfte: «Den som vil gjøre hans vilje, skal kjenne om læren er av Gud.» Og han sier gjennom apostelen Jakob: «Dersom noen av dere mangler visdom, skal han be til Gud, og han skal få; for Gud gir til alle, villig og uten bebrei-delser.» Men dette løftet gjelder bare dem som er villige til å følge Herren helt og fullt. Gud tvinger ikke menneskets vilje. Derfor kan han ikke lede dem som er for stolte til å ta imot undervisning, men er oppsatt på å gjøre som de selv vil. Om den som er tvesinnet, som vil ha sin egen vilje samtidig som han bekjenner seg til å gjøre Guds vilje, leser vi: «Ikke må et slikt menneske vente å få noe av Herren.»11 AoO1 358.2

Gud hadde utvalgt Moses, og han hadde gitt ham sin Ånd. Ved å klage inntok nå Mirjam og Aron en illojal holdning ikke bare overfor den lovlig innsatte leder, men overfor Gud selv. Disse intrigemakerne fikk så beskjed om å møte frem ved møteteltet der de ble stilt ansikt til ansikt med Moses. Da steg Herren ned i en skystøtte og stilte seg ved inngangen til teltet, og han kalte på Aron og Mirjam. AoO1 358.3

At de hadde den profetiske gaven, ble ikke dratt i tvil, for Gud kunne tale til dem i syner og drømmer. Likevel talte Gud mer direkte til Moses som han sa var «trofast i hele mitt hus». Ham talte Gud ansikt til ansikt med. «Hvordan kunne dere da våge å tale mot Moses, min tjener?” Så gikk Herren bort, mens hans vrede flammet imot dem. Skyen forsvant fra møteteltet som tegn på Guds mishag, og i samme øyeblikk ble Mirjam spedalsk. Huden hennes ble som snø. Aron gikk fri, men straffen som rammet Mirjam, var en hard anklage. AoO1 358.4

Da de slik var blitt ydmyket, bekjente Aron deres synd og bad om at søsteren måtte bli befridd for den fryktelige sykdommen. Som svar på bønnen fra ham og Moses ble Mirjam helbredet, men hun ble utelukket fra leiren i sju dager. Først da hun var sendt bort fra leiren, lot Gud sitt velbehag på ny hvile over møteteltet. I ærbødighet for hennes høye posisjon og i sorg over den ulykken som hadde rammet henne, ble hele folket værende i Haserot. AoO1 358.5

Dette utslag av Herrens mishag skulle være en advarsel til hele Israel og legge en demper på deres økende utilfredshet og manglende respekt for lederne. Hvis Mirjam ikke hadde fått så hard straff for den misunnelse og utilfredshet hun la for dagen, ville det ha fått alvorlige følger. AoO1 358.6

Misunnelse er et av de mest demoniske trekk som finnes i menneskesinnet, og noe av det som har den mest ødeleggende virkning. Vismannen sier: «Harmen er en gru, og vreden en flom, og hvem kan stå seg mot avindsyke?» Det var misunnelse som først skapte disharmoni i himmelen, og den har siden ført til mye ondt blant menneskene. «Hvor misunnelse og selvhevdelse rår, der er det uorden og alt som er ondt.»12 AoO1 358.7

Det er ikke noen ubetydelig synd å snakke ondt om andre og gjøre seg til dommer over deres motiver og handlinger. «Den som taler ondt om en bror eller dømmer en bror, han taler ondt om loven og dømmer loven. Men dersom du dømmer loven, da gjør du ikke hva den sier, men setter deg til doms over den.» Det finnes bare én dommer, nemlig han som «skal bringe fram i lyset det som er skjult i mørket, og avsløre alt det menneskene har hatt i sinne».13 Den som påtar seg å dømme eller fordømme sine medmennesker, utøver en myndighet som bare tilkommer Skaperen. AoO1 359.1

Bibelen advarer spesielt mot å rette tankelos anklage mot dem som Gud har kalt til å være hans sendebud. Apostelen Peter sier om en gruppe mennesker som har gitt seg synden i vold: «Disse mennesker er frekke og selvsikre, og uten å skjelve spotter de englemakter. Ikke engang engler, som står enda høyere i makt og styrke, kommer med spottende ord når de anklager dem for Herren.»14 AoO1 359.2

Paulus gir dette råd til dem som har ansvar i menigheten: «Anklager mot en eldste skal du ikke godta hvis det ikke finnes to eller tre vitner.»15 Han som har gitt mennesker det tunge ansvar å være ledere og lærere for hans folk, vil holde sitt folk ansvarlig for den måten de behandler hans tjenere på. De skal ære dem som Gud ærer. Straffedommen som rammet Mirjam, burde være en advarsel til alle som er misunnelige, og som kritiserer dem Gud har betrodd det store ansvar å lede hans verk. AoO1 359.3