Alfa og Omega 1

Sytti tilsynsmenn

Herren hørte denne bønnen og påla ham å kalle sammen sytti eldste blant Israel, menn som ikke bare var tilårs-komne, men som også hadde verdighet, sunn dømmekraft og rik erfaring. «Ta dem med deg til møteteltet og la dem tre fram sammen med deg. Så vil jeg komme ned og tale med deg der. Jeg vil ta av den Ånd som er over deg, og gi til dem. De skal hjelpe deg å bære den byrde som dette folket er, så du slipper å bære den alene.» AoO1 354.5

Herren lot Moses selv velge ut de mest trofaste og dyktige personer til å være med å dele ansvaret. Deres innflytelse ville bidra til å berolige folket og dempe opprørstrangen blant dem. Men dette valget skulle føre til triste konsekvenser. Dersom Moses hadde vist en tro som stod i forhold til de bevisene han hadde sett på Guds makt og godhet, ville de aldri blitt valgt. Men hans egne byrder og oppgaver forekom ham så store at han nesten glemte at han selv bare var et redskap for Gud. Det fantes ingen som helst unnskyldning for at han skulle ta del i den klagingen som var en slik for-bannelse for Israel. Hvis han hadde stolt fullt og fast på Gud, ville Herren fortsatt ha ledet ham og gitt ham kraft til å klare enhver krisesituasjon. AoO1 354.6

Gud påla Moses å underrette folket om det som han nå ville gjøre for dem. «Dere må hellige dere til i morgen, så skal dere få kjøtt å spise. Dere har jo grått og klaget til Herren og sagt: «Å, om vi hadde kjøtt å spise! Vi hadde det så godt i Egypt.» Nå vil Herren gi dere kjøtt. Dere skal ikke få det en dag eller to, ikke fem eller ti eller tjue dager. Nei, en hel måned skal dere spise kjøtt, til det byr dere slik imot at det kommer ut av nesen på dere. Slik går det fordi dere ringeaktet Herren som er midt iblant dere, da dere gråt og klaget til ham og sa: «Å, hvorfor drog vi ut av Egypt!»» AoO1 355.1

Moses svarte Gud: «Seks hundre tusen mann til fots teller det folket jeg har med meg. Og så sier du: Jeg vil gi dem kjøtt så de kan spise en hel måned. Skal vi da slakte så mye småfe og storfe at det blir nok til dem? Eller skal vi samle all fisken i havet så de får nok?» Herren irettesatte ham for hans vantro: «Er Herrens arm for kort? Nå skal du få se om det går slik som jeg har sagt, eller ikke.” AoO1 355.2

Moses gjentok for folket hva Herren hadde sagt, og kunngjorde at de sytti eldste var utpekt. Det oppdraget Moses gav disse utvalgte, kan godt tjene som mønster på den rettskaffenhet som burde prege vår tids lovgivere og dommere. «Hør på deres landsmenn og døm rettferdig når noen har sak med en landsmann eller med en innflytter som bor hos ham. Gjør ikke forskjell på folk når dere dømmer! Både høy og lav skal dere høre på og ikke være redde for noen; for dommen hører Gud til.»8 AoO1 355.3

Så kalte Moses de sytti sammen ved møteteltet. Da steg Herren ned i en sky og talte til ham. Han tok av den Ånd som var over Moses, og gav til de sytti eldste. Da Ånden var kommet over dem, talte de profetisk. Likesom disiplene på pinsedagen ble de tilført «kraft fra det høye”. Gud ønsket på denne måten å forberede dem for deres gjerning og å ære dem i nærvær av hele forsamlingen, for at folket skulle ha tillit til de personer Gud selv hadde valgt til å styre sammen med Moses. AoO1 355.4

Igjen kom det klart til syne hvor uselvisk og storsinnet Moses egentlig var. To av de sytti var så ydmyke at de ikke folte seg verdige til å bære et så stort ansvar. Derfor motte de ikke opp sammen med de andre foran møteteltet. Men Guds Ånd kom over dem der de var, og også de fikk den profetiske gaven. Da Josva fikk vite dette, ville han gripe inn, for han mente at et slikt avvik kunne føre til splittelse. Ivrig som han var etter å forsvare Moses’ anseelse, sa han: «Moses, min herre, stans dem!» Men Moses svarte: «Er du harm for min skyld? Jeg skulle ønske at hele Herrens folk var profeter, at Herren ville legge sin Ånd på dem!” AoO1 355.5

En sterk vind fra havet forte nå store flokker av vaktler inn over leirområdet. Fuglene lå strødd i mengdevis over leiren, et lag på to alen, så langt som en dagsreise på begge sider, rundt hele leiren. Hele dagen og natten og dagen etter var folket travelt opptatt med å samle inn den maten som var blitt skaffet til veie på en så mirakuløs måte. «Ingen sanket mindre enn ti homer.» Alt det som ikke ble spist med det samme, ble tørket. Som Gud hadde sagt, varte forsyningen en hel måned. AoO1 356.1

Når Gud gav folket noe som ikke var til deres beste, var det fordi de absolutt ville ha det. De var ikke tilfreds med det som virkelig ville gagne dem. De envise kravene deres ble oppfylt, men de måtte også ta følgene. De fråtset hemningsløst, og straffen lot ikke vente på seg. Det ble et veldig mannefall. Mange bukket under som følge av kraftig feber. Men de som hadde den største skylden, omkom så snart de smakte på den maten de hadde så lyst på. AoO1 356.2