Alfa og Omega 1

To pakter

Likesom Bibelen omtaler to lover, den ene uforanderlig og evig, den andre midlertidig, omtaler den også to pakter. Nådens pakt ble først opprettet med menneskene i Eden etter syndefallet da Gud lovte at kvinnens ætt skulle knuse slangens hode. Denne pakten var et tilbud til alle mennesker om tilgivelse og Guds nådige hjelp til å vise lydighet gjennom troen på Kristus. Den lovte dem også evig liv på betingelse av troskap mot Guds lov. Slik mottok patriarkene håpet om frelse. AoO1 345.3

Denne pakten ble fornyet med Abraham gjennom dette løfte: «I din ætt skal alle folk på jorden bli velsignet.» Dette løfte pekte frem til Kristus. Slik oppfattet Abraham det. Han satte sin lit til Kristus for å få syndstilgivelse. Det var denne troen som ble regnet ham til rettferdighet. Også pakten med Abraham slo fast Guds lovs autoritet. Herren åpenbarte seg for Abraham og sa: «Jeg er Gud Den Allmektige. Lev for mitt åsyn, vær hel i din ferd!” Gud sa om sin trofaste tjener: «Abraham adlød meg og rettet seg etter det jeg har fastsatt, mine bud og forskrifter og lover.» Og han sa til ham: «Jeg oppretter en pakt mellom meg og deg og dine etterkommere fra slekt til slekt, en evig pakt. Jeg vil være Gud for deg og for dine ætlinger etter deg.»9 AoO1 345.4

Denne pakten var blitt opprettet med Adam og fornyet med Abraham. Men den kunne først bli stadfestet ved Kristi død. Den hadde eksistert i kraft av Guds løfte helt siden han første gang antydet muligheten for en gjenløsning, og den var blitt mottatt i tro. Men da Kristus stadfestet den, ble den betegnet som en ny pakt. Guds lov var grunnlaget for denne pakten. Det var en ordning med sikte på å bringe menneskene tilbake til samfunn med Gud og gjøre det mulig for dem å lyde hans lov. AoO1 345.5

Bibelen omtaler også en annen overenskomst under betegnelsen «den gamle pakt». Den ble opprettet mellom Gud og Israel ved Sinai og stadfestet ved blod av offerdyr. Pakten med Abraham ble stadfestet ved Kristi blod. Den er blitt kalt den «annen» eller den «nye» pakt, fordi blodet som beseglet den, ble utøst på et senere tidspunkt enn blodet i den første pakt. At den nye pakt var gyldig på Abrahams tid, fremgår av det faktum at Gud stadfestet den både med sitt løfte og med en ed, «to ting som ikke kan forandres».10 AoO1 346.1

Men når pakten med Abraham inne-holdt løftet om gjenløsning, hvorfor ble det så opprettet en annen pakt ved Sinai? Under trelldommen hadde fol-ket i stor utstrekning mistet kunnska-pen om Gud og om prinsippene i pak-ten med Abraham. Da Gud fridde dem ut fra Egypt, prøvde han å vise dem sin makt og nåde for å få dem til å elske ham og stole på ham. Han førte dem til Rødehavet hvor det syntes umulig å unnslippe egypterne som forfulgte dem. Dette skulle få dem til å innse sin fullstendige hjelpeløshet og sitt behov av Guds hjelp. Deretter utfridde han dem. Slik ble de fylt med kjærlighet, takknemlighet og tillit til at han kunne hjelpe dem. Han hadde knyttet dem til seg som deres befrier fra timelig trelldom. AoO1 346.2

Men det var noe enda viktigere som måtte prentes inn i deres sinn. De hadde vært omgitt av avgudsdyrkelse og moralsk fordervelse. Derfor hadde de ikke lenger noe klart begrep om Guds hellighet og sin egen store syndighet og manglende evne til ved egen hjelp å etterleve Guds lov. De følte heller ikke behovet av en frelser. Alt dette var ting de måtte lære. AoO1 346.3

Gud førte dem til Sinai der han åpenbarte sin herlighet og gav dem sin lov med løfte om store velsignelser dersom de var lydige. «Dersom dere nå vil lytte til mine ord og holde min pakt, så skal dere være min eiendom framfor alle andre folk; for hele jorden er min. Dere skal være et kongerike av prester og et hellig folk for meg.»11 AoO1 346.4

Men folket var ikke klar over sin egen syndighet og at det var umulig for dem å holde Guds lov uten Kristi hjelp. Uten betenkeligheter inngikk de derfor pakten med Gud. De mente at de selv var i stand til å frembringe rettferdighet. Derfor sa de: «Vi vil være lydige og gjøre alt det Herren har sagt.»12 De hadde vært vitne til at loven ble forkynt med veldig utfoldelse av Guds majestet, og hadde stått og skjelvet av redsel foran fjellet. Likevel gikk det bare noen få uker før de brøt pakten med ham og tilbad et støpt bilde. De kunne ikke regne med Guds nåde gjennom en pakt de hadde brutt. AoO1 346.5

Når de nå innså sin syndighet og sitt behov for tilgivelse, følte de at de be-høvde den Frelseren som åpenbarte seg i pakten med Abraham, og som ofringene pekte frem til. Ved tro og kjærlighet ble de nå knyttet til Gud som deres befrier fra syndens trelldom. Først nå var de beredt til å verdsette velsignelsene i den nye pakt. AoO1 346.6

Den gamle pakt hadde dette vilkår: Vær lydig, så skal du leve. «Det men-neske som holder dem, skal leve.” Men «forbannet være den som ikke holder fast på ordene i denne loven og ikke lever etter dem”. Den nye pakt var grunnet på «bedre løfter» — syndstilgivelse og Guds nåde til å fornye hjertet så det kommer i harmoni med hans hellige lov. «Slik er den pakten jeg vil slutte med Israels folk i dager som kommer, lyder ordet fra Herren: Jeg vil legge min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte. ... Jeg vil tilgi deres misgjerning og ikke komme i hu deres synd.»13 AoO1 347.1

Den loven som ble skrevet på stein-tavlene, vil Den Hellige Ånd skrive på hjertets tavler. I stedet for å streve med å grunne vår egen rettferdighet, tar vi imot Kristi rettferdighet. Hans blod soner vår synd. Hans lydighet blir tilregnet oss. Da blir hjertet fornyet ved Den Hellige Ånd og frembringer «Åndens frukter”. AoO1 347.2

Gjennom Kristi nåde skal vi etterleve Guds lov som er skrevet i hjertet. Når vi har Kristi Ånd, vil vi leve som han levde. Gjennom profeten sa han om seg selv: «Å gjøre din vilje, Gud, er min lyst, jeg har din lov i mitt hjerte.” Og da han levde blant menneskene, sa han: «Han som har sendt meg, er med meg. Han har ikke latt meg være alene, for jeg gjør alltid det som er etter hans gode vilje.»14 AoO1 347.3

Apostelen Paulus gir en klar frem-stilling av forholdet mellom troen og loven under den nye pakt. «Da vi altså er blitt rettferdige ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.» «Opphever vi så loven ved troen? Slett ikke! Vi stadfester loven.» «Det som var umulig for loven fordi den var maktesløs på grunn av menneskets onde natur, det gjorde Gud.» Loven kunne ikke rettferdiggjøre mennesket, for i sin syndige natur kunne mennesket ikke holde loven. «For syndens skyld sendte han sin egen Sønn i syndige menneskers skikkelse og holdt dom over synden i vår natur. Slik skulle lovens krav bli oppfylt i oss som ikke lar oss lede av vår onde natur, men av Ånden.»15 AoO1 347.4

Guds verk er det samme gjennom alle tider, selv om det er forskjellige utviklingstrinn og ulike måter som han åpenbarer sin makt på for å møte menneskenes behov til forskjellige ti-der. Helt fra det første evangeliske løfte ble gitt, ned gjennom patriarkenes samtid og jødefolkets epoke like til vår egen tid, har det funnet sted en gradvis utfoldelse av Guds frelsesplan. Men den Frelseren som ble forbilledlig fremstilt gjennom ritualene og seremoniene i den jødiske lov, er den samme som åpenbarer seg i evangeliet. Skyen som tilhyllet hans guddommelige skikkelse, er fjernet, tåkeskjæret og skyggene er forsvunnet, og Jesus, verdens forsoner, har stått frem. Han som forkynte loven fra Sinai og gav Moses forskriftene i seremoniloven, er den samme som holdt bergprekenen. AoO1 347.5

De store prinsippene om kjærlighet til Gud som han fremholdt som selve grunnlaget for loven og profetene, er ikke noe annet enn en gjentagelse av det han gjennom Moses kunngjorde for det hebraiske folk: «Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt.” «Du skal elske din neste som deg selv.” Det er det samme som forkynnes både i Det gamle og Det nye testamente. Guds krav er de samme. Grunnprinsippene i hans lederskap har ikke forandret seg. Alt har sitt utspring i ham, for «hos ham er det ingen forandring eller veksling mellom lys og mørke”.16 AoO1 348.1