Alfa og Omega 1

Kristus i Det gamle testamente

Hver gang Gud åpenbarte seg, kom hans herlighet til syne gjennom Kristus. Det var ikke først da Kristus kom til denne verden, at Gud «i Kristus forsonte verden med seg selv”, men hele tiden etter syndefallet da løftet om gjenløsning ble gitt. Kristus var grunnvollen og midtpunktet i offersystemet både på patriarkenes og jødefolkets tid. AoO1 341.6

Helt siden våre første foreldre syndet, har det ikke vært noen direkte kontakt mellom Gud og mennesker. Faderen har overgitt verden til Kristus for at han ved sin midlertjeneste skulle frelse mennesket og opphøye Guds lovs autoritet og hellighet. All kontakt mellom himmelen og den falne slekt har skjedd gjennom Kristus. Det var Guds Sønn som gav våre første foreldre løftet om gjenløsning. Det var han som åpenbarte seg for patriarkene. Adam, Noah, Abraham, Isak, Jakob og Moses forstod evangeliet. De ventet frelsen gjennom menneskets stedfortreder og borgsmann. Disse hellige menn i gammel tid hadde samfunn med Frelseren som skulle komme til vår verden i menneskeskik-kelse, og noen av dem samtalte med ham ansikt til ansikt. AoO1 341.7

Kristus var ikke bare Israels leder i ørkenen — den engelen som bar Guds navn og som i skystøtten gikk foran folket. Men det var han som gav loven til Israel. Midt i den høytidsfulle her-lighet som omgav Sinai, forkynte Kris-tus sin fars lov i hele folkets påhør. Det var han som gav Moses loven som var skrevet på steintavlene. Det var han som talte til folket gjennom profetene. Idet apostelen Peter skriver til menigheten, sier han: «Denne frelse var det profetene grunnet på og utforsket, da de profeterte om den nåde dere skulle få. De prøvde å finne ut hvilken tid Kristi Ånd, som var i dem, siktet til, og hvordan den tiden ville bli. Ånden vitnet om hvordan Kristus skulle lide og deretter opphøyes i herlighet.» Det er Kristi røst som taler til oss i Det gamle testamente. «Jesu vitnesbyrd er Ånden som er i profetordet.»4 AoO1 342.1

I sin undervisning ledet Jesus folkets tanker til Det gamle testamente. Han sa til jødene: «Dere gransker skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem — og nettopp de vitner om meg!» På denne tiden var Det gamle testamente den eneste del av Bibelen som enda eksisterte. Videre sa han: «De har Moses og profetene; de får høre på dem.» Og han føyde til: «Hører de ikke på Moses og profetene, så lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.»5 AoO1 342.2

Det var Kristus som gav seremoniloven. Selv etter at den hadde mistet sin gyldighet, fremstilte Paulus den for jødene i dens sanne stilling og be-tydning, og påviste hvilken plass den hadde i frelsesplanen og i Kristi gjer-ning. Den store apostelen erklærte at dette var en opphøyet lov som vitnet om en guddommelig opphavsmann. AoO1 342.3

Den høytidelige tjenesten i hellig-dommen var et forbilde på de sannheter som skulle åpenbares i slekt etter slekt. Røkelsesskyen som steg opp sammen med Israels bønner, var et symbol på Kristi rettferdighet, den eneste som kan gjøre synderens bønn akseptabel for Gud. Blodofferet på alteret vitnet om at det skulle komme en gjenløser, og fra Det aller helligste strålte det synlige tegnet på Guds nærvær. Gjennom århundrer i mørke og frafall ble troen holdt levende helt til den lovede Messias kom. AoO1 342.4

Jesus var sitt folks lys og verdens lys før han kom til vår jord i mennes keskikkelse. Det første lysglimt som trengte igjennom det mørket som synden hadde hyllet verden inn i, kom fra Kristus. Han er kilden til enhver himmelsk lysstråle som siden har falt på jordens innbyggere. I frelsesplanen er Kristus Alfa og Omega, den første og den siste. AoO1 342.5

Etter at Frelseren ofret sitt blod til soning for våre synder, for så å fare opp til himmelen og «for vår skyld tre fram for Guds ansikt»,6 har lyset skint fra Golgatas kors og fra helligdommen i himmelen. Men dette klare lyset må ikke få oss til å ringeakte det lyset som i gammel tid skinte gjennom de forbilder som pekte frem mot Frelseren som skulle komme. AoO1 343.1

Kristi evangelium kaster lys over den jødiske gudstjenesteform og gir seremoniloven innhold og mening. Etter som nye sannheter blir åpenbart, og man får mer lys over det som har vært, åpenbares Guds karakter og hensikten med hans handlemåte overfor sitt utvalgte folk. Hver ny lysstråle vi mottar, gir en klarere forståelse av frelsesplanen som er Guds middel til frelse for menneskene. Vi ser ny skjønnhet og kraft i det inspirerte ord, og vi studerer det med dypere og større interesse. AoO1 343.2