Alfa og Omega 1

31—Fremmed ild

Etter at møteteltet var blitt vigslet, ble prestene innsatt i sitt hellige embete. Disse høytidelighetene varte i sju dager, og hver dag ble det utført spesielle seremonier. AoO1 334.1

Den åttende dagen begynte de tje-nesten. Assistert av sønnene sine brakte Aron de ofre Gud krevde, og han løftet hendene og velsignet folket. Alt ble utført slik Gud hadde påbudt, og han godtok offeret og åpenbarte sin herlighet på en bemerkelsesverdig måte. Ild kom ned fra Herren og fortærte offeret på alteret. Med ærefrykt og dyp interesse betraktet folket denne vidunderlige åpenbaring av Guds kraft. For dem var det et tegn på hans herlighet og nåde. De gav uttrykk for en samstemmig lovprisning og tilbedelse idet de bøyde seg til jorden som om Gud stod like foran dem. AoO1 334.2

Men kort etter ble øversteprestens familie rammet av en plutselig og voldsom ulykke. Da folket skulle holde gudstjeneste, og deres bønner og lov-prisninger steg opp til Gud, tok to av Arons sønner hvert sitt røkelseskar og brente røkelse som skulle stige opp som en vellukt for Herren. Men de tilsidesatte Herrens påbud og benyttet «uinnviet ild». For å brenne røkelsen tok de vanlig ild i stedet for den hellige ilden som Gud selv hadde tent, og som han hadde bestemt til dette spesielle formål. Som svar på denne synden kom det ild fra Herren og fortærte dem i folkets påsyn. AoO1 334.3

Nest etter Moses og Aron stod Nadab og Abihu høyest i rang i Israel. Sammen med de sytti eldste hadde de hatt den forrett å se Herrens herlighet på fjellet. Men dette var ingen grunn til at deres overtredelse skulle unnskyldes eller betraktes som ubetydelig. Dette gjorde bare deres synd enda mer alvorlig. AoO1 334.4

Noen mennesker har mottatt stort lys. Likesom fyrstene i Israel har de vært på fjellet sammen med Gud og fått del i hans herlighet. Men derfor må de ikke tro at de kan synde ustraffet, og at Gud ikke vil tukte dem for deres ondskap. Det ville være et skjebnesvangert feilgrep. Det store lyset og de spesielle privilegier de har fått del i, krever en edelmodighet og hellighet som står i forhold til det lyset de har fått. Gud kan ikke nøye seg med noe mindre. Store velsignelser og privilegier må aldri friste til trygghet og likegyldighet og til å gi synden frie tøyler, i den tro at Gud ikke er så nøye. Alle privilegier Gud gir, er hans middel til å gjøre oss målbevisste og brennende, og inspirere oss til å utføre hans hellige vilje. AoO1 335.1

I sine unge år var Nadab og Abihu ikke opplært til å øve selvkontroll. Farens ettergivenhet og mangel på fasthet overfor det som var rett, hadde fått ham til å forsømme barnas opp-dragelse. Sønnene hans hadde fått lov å gjøre som de selv ville. Dette var blitt en så inngrodd vane hos dem at selv ansvaret for det hellige embete ikke fikk dem til å endre kurs. De hadde ikke lært å respektere farens myndighet, og de innså ikke nødvendigheten av å vise absolutt lydighet mot Guds vilje. Arons misforståtte føyelighet overfor sønnene resulterte i at de falt som offer for Guds straffedom. AoO1 336.1

Gud hadde til hensikt å lære folket at de måtte nærme seg ham med ær-bødighet og ærefrykt og på den måten han hadde fastsatt. Han godkjenner ikke delvis lydighet. Under disse høytidelige gudstjenestene var det ikke nok at de gjorde nesten alt det han hadde bestemt. Gud har uttalt sin for-bannelse over dem som viker av fra hans bud og ikke skjelner mellom al-minnelige og hellige ting. Han erklærte ved profeten: «Ve dem som kaller det onde godt og det gode ondt, som gjør mørke til lys og lys til mørke! ... AoO1 336.2

Ve dem som er vise i egne øyne og kloke i egne tanker! ... som mot bestikkelser frikjenner den skyldige og ikke lar den uskyldige få sin rett1 ... For de har vraket lov og lære fra Herren, Allhærs Gud, og foraktet ordet fra Israels Hellige.»1 AoO1 336.3

Ingen bør bedra seg selv til å tro at noen av Guds bud er uvesentlige, eller at han vil godta en erstatning for det han har forlangt. Slik skrev profeten Jeremia: «Hvem kan tale slik at noe hender hvis ikke Herren har befalt det?» Gud har ikke gitt noe påbud i sitt ord som menneskene kan lyde eller la være å lyde etter som de selv synes, uten at de må ta følgene. Hvis de velger noen annen vei enn den strenge lydighetens sti, «kan den likevel ende i døden”.2 AoO1 336.4

Da sa Moses til Aron og hans sønner Elasar og Itamar: «Dere skal ikke la håret henge fritt og ikke flerre klærne. For da kommer dere til å dø, ... for Herrens salvingsolje er på dere.” Moses minnet sin bror om det Gud hadde sagt: «For dem som står meg nær, vil jeg åpenbare min hellighet, foran hele folket vil jeg vise min guddomsmakt.» AoO1 336.5

Aron tidde. Han var tynget av for-tvilelse over sønnenes død, idet de uten varsel ble revet bort midt under en fryktelig synd som han nå innså var en følge av hans egen plikt forsømmelse. Men han gav ikke uttrykk for sine følelser. Han måtte ikke vise noe tegn på sorg og dermed gi inntrykk av at han bifalt synd, så folket kom til å murre mot Gud. AoO1 336.6

Herren ville lære sitt folk å anerkjenne hans rettferdige handlemåte når han viste overtredere til rette, så andre kunne bli ledet til gudsfrykt. Ved å bli advart om denne fryktelige straffedommen var det noen i Israel som kunne bli reddet fra å benytte seg av Guds overbærenhet inntil også de beseglet sin skjebne. AoO1 337.1

Gud vil straffe den som av falsk medlidenhet med synderen prøver å unnskylde synd. Synden sløver den moralske sans slik at den som gjør urett, ikke innser hvor avskyelig overtredelsen er. Uten Den Hellige Ånds overbevisende kraft ville han fortsatt være delvis blind for sin synd. Kristi tjenere har plikt til å gjøre disse feilende mennesker oppmerksomme på den fare de er i. AoO1 337.2

De som reduserer virkningen av Guds advarsel ved å gjøre synderen blind for syndens virkelige natur og dens virkninger, prøver å innbille seg at de dermed viser nestekjærlighet. Men i virkeligheten motarbeider de Guds Hellige Ånd og hindrer den i sin virkning. De dysser synderen i søvn på avgrunnens rand. Dermed gjør de seg delaktige i hans skyld og påtar seg et forferdelig ansvar for hans ubotferdighet. Svært mange har gått til grunne som følge av denne falske og bedragerske form for medfølelse. AoO1 337.3

Nadab og Abihu ville aldri ha begått den skjebnesvangre synden om de ikke på forhånd var blitt delvis beruset som følge av tankeløs bruk av vin. De var klar over at det var nødvendig med en omhyggelig og alvorlig forberedelse før de gikk inn i hellig-dommen hvor Gud ville åpenbare sitt nærvær. Men mangel på avhold gjorde dem uskikket til det hellige embete. Sinnet ble forvirret, og den moralske finfølelse ble sløvet så de ikke lenger var i stand til å skjelne mellom det al-minnelige og det hellige. AoO1 337.4

Aron og de sønnene han hadde igjen fikk denne advarsel: «Vin eller sterk drikk må du og dine sønner ikke drikke når dere skal gå inn i møteteltet. For da kommer dere til å dø. Dette skal være en evig lov for dere fra slekt til slekt, så dere kan skille mellom hellig og vanhellig, mellom urent og rent, og lære israelittene alle de lover Herren har kunngjort for dem ved Moses.” AoO1 337.5

Bruken av alkoholholdige drikker svekker kroppen, forvirrer tankene og nedbryter den moralske sans. Den hindrer mennesker i å oppfatte de hellige ting og å innse at Guds krav er bindende. Alle som innehadde verv med hellig ansvar, skulle være strengt avholdende for at deres forstand kunne være klar når det gjaldt å skille mellom rett og urett, og for at de kunne være prinsippfaste og ha visdom til å øve rettferdighet og vise barmhjertighet. AoO1 337.6

Enhver Kristi etterfølger har den samme plikt. Apostelen Peter sier: «Men dere er en utvalgt slekt, et kon-gelig presteskap, et hellig folk, et folk som er Guds eiendom.»3 Gud krever at vi bevarer enhver evne i den best mulige stand, så vi kan yte den beste tjeneste for Skaperen, Når berusende midler tas i bruk, vil det få de samme virkninger som i tilfellet med prestene i Israel. Samvittigheten vil miste sin følsomhet overfor synd, og det vil skje en gradvis forherdelse overfor urett, inntil evnen til å skille mellom det hellige og det vanhellige forsvinner. Hvordan kan vi da leve opp til Guds krav? AoO1 337.7

«Vet dere ikke at deres legemer er et tempel for Den Hellige Ånd som er i dere, og som dere har fått av Gud? AoO1 338.1

Dere tilhører ikke lenger dere selv: Dere er dyrt kjøpt, og prisen er betalt. Bruk da legemet til Guds ære!» «Enten dere nå spiser eller drikker, eller hva dere gjør, gjør alt til Guds ære!» Til Kristi menighet gjennom alle tidsaldrer kommer denne alvorlige og forferdelige advarsel: «Dersom noen ødelegger Guds tempel, skal Gud ødelegge ham. For Guds tempel er hellig, og dette tempel er dere.»4 AoO1 338.2