Alfa og Omega 1

Seier over amalekittene

Men nå var det en ny fare som truet. Fordi de murret mot Gud, tillot han at de ble angrepet av fiender. Amalekittene, en vill krigerstamme som holdt til i nærheten, angrep de svake og trette som dannet baktroppen. Moses visste at størstedelen av folket ikke var forberedt på å føre krig. Derfor gav han Josva i oppdrag å velge ut noen menn fra de forskjellige stammene og angripe fienden neste morgen. Imens skulle Moses stå i nærheten med Guds stav i hånden. AoO1 277.1

Dagen etter gikk Josva og hans menn til angrep, mens Moses, Aron og Hur stod på en høyde med utsikt over slagmarken. Med armene løftet mot himmelen og med staven i hånden bad Moses om seier for Israels hær. Mens slaget raste, var det tydelig at så lenge Moses holdt hendene oppe, hadde Israel overtaket. Men når han lot dem synke, hadde fienden fremgang. Da Moses ble trett, holdt Aron og Hur armene hans oppe helt til solen gikk ned og fienden ble jaget på flukt. AoO1 277.2

Når Aron og Hur på denne måten holdt hendene hans oppe, gav de til kjenne overfor folket at det var deres plikt å støtte ham i den vanskelige oppgaven med å formidle Guds ord til dem. Det Moses gjorde på fjellet, var også viktig fordi det viste at Gud holdt deres skjebne i sin hånd. Når de satte sin lit til ham, ville han stride for dem og overvinne fienden. Men når de slapp taket i ham og stolte på sin egen makt, ville de bli svakere enn dem som ikke kjente Herren, og fienden ville få overhånd. AoO1 277.3

Slik som hebreerne seiret da Moses rakte hendene mot himmelen og bad for dem, vil Guds Israel vinne seier når de i tro gjør bruk av den styrke som deres mektige hjelper stiller til rådighet for dem. Men guddommelig styrke må forenes med menneskelige anstrengelser. AoO1 277.4

Moses trodde ikke at Gud ville slå Israels fiender hvis de selv var uvirksomme. Mens han tryglet Herren om hjelp, gjorde Josva og hans tapre menn sitt ytterste for å slå Israels og Guds fiender tilbake. Etter at amalekittene var slått, sa Gud til Moses: «Skriv dette opp i en bok, så dere ikke glemmer det, og gjenta det for Josva! For jeg vil utrydde minnet om amalekittene fra jorden.» AoO1 277.5

Like før sin død la Moses en høytidelig forpliktelse på folket: «Kom i hu hva amalekittene gjorde mot deg den gang dere drog ut av Egypt. De kom imot deg på veien da du var trett og sliten, og uten å frykte Gud hogg de ned alle i baktroppen som var blitt liggende etter. Når Herren din Gud lar deg få ro for alle fiender rundt omkring, i det landet Herren din Gud gir deg til odel og eie, da skal du utslette minnet om amalekittene under himmelen. Glem ikke det!»7 Herren hadde sagt om dette onde folket: «En hånd er utrakt fra Herrens trone! Han skal stride mot amalekittene fra slekt til slekt.» AoO1 277.6

Amalekittene var slett ikke uvitende om Guds natur og om hans herredømme. Men i stedet for å frykte ham hadde de satt seg fore å trosse hans makt. Amalekittene spottet de mirakler som Moses hadde utført overfor egypterne, og de gjorde narr av de fryktsomme nabofolkene. De hadde svoret til sine guder at de ville tilintetgjøre hebreerne, og at ingen skulle slippe unna. De skrøt av at Israels Gud ikke hadde makt til å stanse dem. AoO1 278.1

Israelittene hadde aldri skadet eller truet amalekittene, og slett ikke pro vosert dem til å angripe. Det var for å vise sitt hat og sin tross mot Gud at de prøvde å tilintetgjøre hans folk. Amalekittene hadde lenge vært for-herdede syndere, og deres ondskap var himmelropende. Likevel hadde Gud i sin barmhjertighet hele tiden kalt dem til omvendelse. Men da de overfalt de utmattede og forsvarsløse israelittene, beseglet de sin skjebne. AoO1 278.2

Gud har omsorg for de svakeste av sine barn. Ingen grusomhet eller un-dertrykkelse unngår hans oppmerk-somhet. Hans hånd er som et skjold for dem som elsker og frykter ham. Menneskene må ikke støte bort den hånden, for den svinger rettferdighe-tens sverd. AoO1 279.1