Alfa og Omega 1

Josefs storsinn

Da Jakob var gravlagt, begynte Josefs brødre igjen å frykte. Tross hans vennlighet mot dem gjorde skyld-følelsen dem mistroiske. Kunne det tenkes at han bare hadde utsatt sin hevn av hensyn til faren, og at han nå ville hevne deres forbrytelse? De våget ikke å komme til ham personlig, men sendte bud til ham: «Din far bad oss før sin død at vi skulle bære fram dette budet til deg: Kjære, tilgi brødrene dine den misgjerning og synd de gjorde, da de bar seg så stygt at mot deg! Så tilgi oss nå vår misgjerning!» Dette rørte ham til tårer, men samtidig fikk brødrene frimodighet til å oppsøke ham. De falt ned for ham og sa: «Her kommer vi og vil være dine tjenere.” AoO1 219.3

Josefs kjærlighet til brødrene var dyp og uselvisk. Derfor gjorde det ham vondt at de trodde han gikk med hevntanker. «Vær ikke redde!» sa han. «Er jeg i Guds sted? Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode. For han ville gjore det som nå er hendt, og berge mange menneskeliv. Så vær ikke redde! Jeg skal sørge for dere og barna deres.” AoO1 220.1

Josefs liv er et forbilde på Kristi liv. Det var misunnelse som drev brødrene til å selge ham som slave. De håpet å kunne hindre ham i å bli større enn de selv. Da han ble ført til Egypt, trøstet de seg med at de ikke mer ville bli plaget av drømmene hans, ettersom de hadde fjernet enhver mulighet for at de kunne gå i oppfyllelse. Men Gud grep inn og tvang frem nettopp det de prøvde å hindre. På samme måte var prestene og de eldste hos jødene misunnelige på Kristus og fryktet for at han skulle dra folkets oppmerksomhet bort fra dem. De tok livet av ham for å hindre at han skulle bli konge. Men dermed fremkalte de nettopp det de ville avverge. AoO1 220.2

Gjennom sin slavetilværelse i Egypt ble Josef en redningsmann for sin fars familie. Men det gjorde ikke brødrenes skyld mindre. Da Kristus ble korsfestet av sine fiender, ble han menneskehetens forsoner, en frelser for den falne slekt og herre over hele verden. Selv om Gud ledet begivenhe-tene slik at de ble til ære for ham selv og til gagn for menneskene, var drapsmennenes forbrytelse ikke mindre avskyelig av den grunn. På samme måte som Josef ble solgt til hedningene av sine egne brødre, ble Kristus solgt til sine bitreste fiender av en av sine disipler. Josef ble offer for en falsk anklage og kastet i fengsel på grunn av sin dyd. Kristus ble foraktet og for-kastet fordi hans rettferdige, selvfornektende liv var en refselse av synd. Han var ikke skyldig i noen urett, men ble dømt etter utsagn fra falske vitner. AoO1 221.1

Josefs tålmod og ydmykhet under forfølgelse og urettferdig behandling, hans villighet til å tilgi og hans storsinn overfor sine ondsinnede brødre er et forbilde på Frelserens holdning da han i taushet utholdt gudløse menneskers ondskap og forakt. Det viser også hans tilgivende sinnelag ikke bare overfor sine mordere, men overfor alle som kommer til ham for å bekjenne sin synd og be om tilgivelse. AoO1 222.1

Josef levde femtifire år etter at faren var død. Han oppnådde å se Efraims barn i tredje ledd. Og barna til Makir, Manasscs sønn, «ble født på Josefs knær». Han var vitne til hvordan folket økte i antall og velstand. Gjennom alle disse årene bevarte han sin urokkelige tro på at Gud ville føre Israels folk tilbake til løftets land. AoO1 222.2

Da han merket at det nærmet seg slutten, samlet han slektningene om-kring seg. Selv om han hadde nytt stor ære i faraonenes land, var Egypt bare et fremmed land for ham. Hans siste handling var å gi til kjenne at han ville dele skjebne med Israel. Slik lød hans siste ord: «Gud vil ta seg av dere og føre dere ut av dette landet, til det landet han lovte Abraham, Isak og Jakob.» Han lot Israels folk avlegge en høytidelig ed på at de skulle føre hans ben med seg til Kanaan. «Og Josef døde, 110 år gammel. De balsamerte ham og la ham i kiste i Egypt.” AoO1 222.3

Gjennom de slitsomme århundrer som fulgte, minnet denne kisten om ordene fra den døende Josef. Den var et vitnesbyrd for Israels folk om at de var utlendinger i Egypt, og ansporet dem til å feste sitt håp til loftets land, for utfrielsens time ville sikkert komme. AoO1 222.4