Alfa og Omega 1

Den gode hyrden

Det var nødvendig at gjeteren passet nøye på buskapen både dag og natt. Den var utsatt for fare fra røvere og fra store villdyrflokker som ofte herjet stygt blant sauene, hvis de ikke ble omhyggelig voktet. Jakob hadde mange som hjalp ham med å ta vare på den store buskapen til Laban, men han ble selv holdt ansvarlig for hvert eneste dyr. Til visse årstider var det nødvendig for ham å være hos buskapen hele tiden. I tørketiden måtte han sørge for at saueflokkene ikke døde av tørst, og i de kaldeste måneder måtte han beskytte dem mot nattefrost. Jakob var overhyrden, og de som var med ham, var underhyrder. Hvis det manglet noen sauer, måtte overhyrden bære tapet, og de medhjelperne han hadde betrodd buskapen til, måtte stå til regnskap hvis ikke alt var i beste orden. AoO1 172.2

Gjeterens flid og påpasselighet og hans ømme omsorg for de hjelpeløse skapningene som var betrodd ham, er brukt i Bibelen for å illustrere noen av de mest dyrebare sannheter i evange-liet. Kristi forhold til sitt folk sam-menlignes med gjeteren. Etter synde-fallet så han sine får dømt til å om-komme på syndens mørke vei. For å redde dem som hadde fart vill, forlot han æren og herligheten i sin fars hus. AoO1 172.3

Han sier: «De bortkomne vil jeg lete etter, og de som er drevet fra hverandre, vil jeg føre tilbake. De som er skadet, vil jeg forbinde, og de syke vil jeg styrke.” «Derfor vil jeg berge sauene mine, så de ikke mer skal bli til rov.» «Og villdyrene skal ikke ete dem.» Han kaller dem inn i sauekveen som «skygger for heten om dagen og gir ly og skjul mot uvær og regn». Han har utrettelig omsorg for hjorden. Han styrker de svake, hjelper dem som lider, og tar lammene i armene og bærer dem ved sin barm. Sauene er glade i ham. «En fremmed følger de ikke; de flykter for ham, fordi de ikke kjenner stemmen til den fremmede.»3 AoO1 172.4

Kristus sier: «Den gode hyrde gir sitt liv for sauene. Men den som er leiekar og ikke hyrde, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. For han er bare leiekar og har ingen omsorg for sauene. Jeg er den gode hyrde. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg.»4 AoO1 172.5

Fedrift har vært et viktig næringsgrunnlag for folk på de vidstrakte slettene i Mesopotamia helt fra patriarkenes tid til i dag. Bildet viser en gjeter sammen med dyreflokken i nærheten av Nimrud i Irak. AoO1 172.6

Kristus, overhyrden, har betrodd omsorgen for flokken til sine tjenere som er underhyrder. Han byr dem å vise den samme interesse han selv har vist, og føle det hellige ansvar for den oppgaven han har betrodd dem. Han har høytidelig bedt dem å være tro, fø flokken, styrke de svake, gi ny kraft til dem som er utmattet, og verne dem mot glupske ulver. AoO1 172.7

Kristus gav sitt liv for å frelse, og han henviser hyrdene til den kjærlighet han som det store eksempel la for dagen. Men «den som er leiekar og ikke hyrde, og som selv ikke eier sauene”, har ingen virkelig interesse for flokken. Han arbeider bare for lønn og tenker utelukkende på seg selv. Han er interessert i fortjenesten i stedet for oppgaven som er betrodd ham. I farens stund flykter han og overlater flokken til sin egen skjebne. AoO1 173.1

Apostelen Peter formaner underhyrdene: «Vær hyrder for den Guds hjord som dere har hos dere! Ha tilsyn med den, ikke av tvang, men av fri vilje, slik Gud vil. Gjør det ikke for vinnings skyld, men med et villig sinn. Dere skal ikke herske over menigheten som er betrodd dere, men være et eksempel for hjorden.» Paulus sier: «Ta vare på dere selv og på hele den hjord som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn for. Vær hyrder for Guds menighet, som han vant ved sitt eget blod. For jeg vet at når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn hos dere, og de skåner ikke hjorden.»5 AoO1 173.2

De som misliker den omsorg og de byrder som faller i den trofaste hyrdens lodd, får denne formaning: «Ikke av tvang, men av fri vilje,... ikke for vinnings skyld, men med et villig sinn.» AoO1 174.1

Overhyrden vil gjerne kvitte seg med alle utro tjenere. Kristi menighet er kjøpt med hans blod, og enhver hyrde bør ha klart for seg at de som er i hans varetekt, har kostet uendelig mye. Han eller hun bør betrakte hver enkelt av dem som noe grenseløst verdifullt, og arbeide utrettelig for å bevare dem sunne og friske. Den hyrden som har Kristi sinnelag, vil etterligne ham i selvfornektelse, og hele tiden arbeide til beste for dem han har ansvar for. Flokken vil trives under hans omsorg. AoO1 174.2

Alle vil bli krevd nøye til regnskap for sin tjeneste. Mesteren vil spørre hver enkelt hyrde: «Hvor er nå den flokken du fikk, de fine sauene dine?” Den trofaste vil få stor lønn. Apostelen sier: «Når så overhyrden åpenbarer seg, skal dere få herlighetens krans som aldri visner.»6 AoO1 174.3