Alfa og Omega 1

I tjeneste hos Laban

Med en ny og klippefast tro på Guds løfter, og med forsikring om himmelske englers nærvær og beskyttelse, drog Jakob videre på reisen mot «østmennenes land”. Men ankomsten artet seg helt annerledes enn for Abrahams utsending omkring hundre år tidligere. Han hadde kommet med et stort følge og et tog av kameler og med rike gaver av gull og sølv. Men sønnesønnen til Abraham var en ensom, trett vandringsmann uten andre eiendeler enn en stav. AoO1 170.1

I likhet med Abrahams tjener stanset Jakob ved en brønn. Der møtte han Rakel, Labans yngste datter. Nå var det Jakobs tur til å rulle steinen bort fra brønnen og vanne buskapen. Da han fortalte om sitt slektskapsforhold, ble han hilst velkommen i Labans hjem. Selv om han kom alene og tomhendt, var noen få uker nok til å vise hva han dugde til, og han ble innstendig bedt om å bli. Det ble avtalt at han skulle yte Laban sju års tjeneste for Rakel. AoO1 170.2

I gammel tid var det skikk og bruk at før et giftermål måtte brudgommen betale en viss pengesum til brudens far, eller en tilsvarende verdi i form av annen eiendom, alt etter om-stendighetene. Dette ble ansett som en sikkerhet for ekteskapet. En får holdt det ikke for trygt å betro sin datters lykke til en mann som enda ikke hadde vist at han kunne underholde en familie. Hvis han ikke hadde tilstrekkelig fremdrift og arbeidsvilje til å skaffe seg buskap eller jord, var det fare for at han ikke holdt mål. AoO1 170.3

Men man hadde en ordning som gikk ut på at den som ikke kunne betale for sin kone, fikk vise hva han dugde til. Han fikk anledning til å arbeide for sin utkåredes far i et tidsrom som skulle svare til størrelsen på medgiften som ble krevd. Dersom frieren var trofast i tjenesten, og ellers viste seg verdig, fikk han datteren til kone. Som regel fikk hun da den medgift som faren skyldte. Men både i Rakels og Leas tilfelle beholdt Laban den medgiften de skulle hatt. Det var dette de hentydet til da de sa like før avreisen fra Mesopotamia: «Han har jo solgt oss, og han har brukt opp det han fikk for oss.” AoO1 170.4

Selv om den gamle skikken ble mis-brukt som i Labans tilfelle, førte den til gode resultater. Når frieren måtte gjøre tjeneste for å få bruden, unngikk man forhastede giftermål. Samtidig ble hans følelser for henne satt på prøve og også hans evne til å forsørge en familie. AoO1 170.5

I vår tid skjer det mye ondt som følge av den motsatte fremgangsmåten. Det er ofte slik at de som gifter seg, har hatt altfor liten anledning til å bli riktig kjent med hverandres vaner og sinnelag. Hva livet i hverdagen angår, er de så å si fremmede for hverandre i det øyeblikk de går inn i ekteskapet. Mange oppdager for sent at de ikke passer sammen, og en livslang ulykke blir følgen av deres samliv. Ofte lider kone og barn under mannens make-lighet og udugelighet eller fordervelige vaner. Dersom karakteregenskapene hos den fremtidige ektemannen var blitt satt på prøve før ekteskapet, i samsvar med den gamle skikken, kunne mye ulykke ha vært forhindret. AoO1 170.6

Jakob tjente trofast i sju år for Rakel, «og de årene syntes han var som noen få dager; så glad var han i henne”. Men den egenkjærlige og be-gjærlige Laban ville gjerne holde på en så verdifull arbeidskar, og bedrog ham på en hensynsløs måte ved å gi ham Lea i stedet for Rakel. At Lea selv var med på bedraget, gjorde sitt til at Jakob ikke kunne elske henne. Hans harmfulle bebreidelse av Laban ble møtt med et nytt tilbud om Rakel mot at han arbeidet i sju år til. Men faren insisterte på at Lea ikke måtte bli vraket, for det ville føre skam over familien. Dermed kom Jakob i en høyst pinlig og vanskelig situasjon. Til slutt bestemte han seg for å beholde Lea og også gifte seg med Rakel. Det var henne han holdt mest av. Men dette gjorde at søsteren ble misunnelig og sjalu, og hans liv ble forbitret som følge av rivaliseringen mellom de to søstre. AoO1 171.1

Jakob ble i Mesopotamia i tjue år og arbeidet for Laban. Uten hensyn til familieforholdet var Laban oppsatt på å sikre seg alle fordeler ved forbindelsen. Han forlangte fjorten års hardt arbeid for sine to døtre, og resten av tiden ble Jakobs lønn forandret ti ganger. Likevel var han flittig og trofast i tjenesten. Det han sa til Laban da de snakket sammen for siste gang, viser klart hvor omhyggelig han hadde tatt vare på sin fordringsfulle herres interesser : AoO1 171.2

«Nå har jeg vært hos deg i tjue år. Sauene og geitene dine har aldri født for tidlig. Og værene i buskapen din har jeg ikke ett opp. Jeg kom ikke til deg med dyr som var revet i hjel, men godtgjorde skaden selv. Når noe var stjålet, krevde du erstatning av meg, enten det hadde skjedd om dagen eller om natten. Om dagen ble jeg plaget av hete og om natten av kulde; jeg fikk ikke søvn på mine øyne.» AoO1 172.1