LYS FRA DET HØYE

Bønn beveger himmelen, 9. mars

«Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere.” Matt 7, 7. LFDH 74.1

Hva er grunnen til at vi ikke tar imot mere fra ham som er kilden til lys og kraft? Vi venter for lite. ...Vi vurderer ikke som vi skulle, den kraft og virkning som finnes i bønn. «På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord.» Rom 8, 26. Gud ønsker at vi skal komme til ham i bønn så han kan opplyse våre sinn. Han alene kan gi oss en klar forståelse av sannheten. Han alene kan bløtgjøre og mildne hjertet. Han kan vekke opp evnen til å forstå og sjeldne mellom sannhet og villfarelse. Han kan gjøre det vaklende sinn fast og gi det en kunnskap og en tro som vil holde ut prøven. Be derfor, be uten opphold. Herren som hørte Daniels bønn, vil også høre din hvis du kommer fram for ham slik som Daniel gjorde. LFDH 74.2

La oss leve i et inderlig samfunn med Gud. Den kristnes glede har sin rot i følelsen av Guds kjærlighet og omsorg for sine barn og i forsikringen om at han ikke vil forlate dem i deres svakhet. ¹³ LFDH 74.3

Vi trenger å vite hvorledes vi skal be. Det er ikke tomme, åndsforlatte bønner som griper fatt i de guddommelige egenskaper. Gud hører bønner som kommer fra hjerter som er sønderknust av en følelse av uverdighet. Bønnen ble gitt oss til trøst og frelse slik at vi med tro og håp kan klynge oss til Guds rike løfter. Bønn er uttrykk for lengslene hos en sjel som hungrer og tørster etter rettferdighet. ¹⁴ LFDH 74.4

Bønn er gitt oss fra himmelen som et middel til fremgang. Appeller, anmodninger og bønner mellom mennesker, beveger dem og gjør sitt til å kontrollere nasjonenes saker. Men bønn beveger himmelen, Bare den kraft som kommer som svar på bønn, gir mennesker himmelens visdom og setter dem i stand til å virke i Åndens énhet forenet i fredens sambånd. Bønn, tro og tillit til Gud bringer en guddommelig kraft som setter menneskelige beregninger på deres riktige plass — verdiløse. ... LFDH 74.5

Den som plasserer seg selv slik at Gud kan opplyse ham, vil gjøre en fremgang som kan sammenlignes med å gå fra morgendemringen delvise mørke til middagens strålende lys.» ¹⁵ LFDH 74.6

Jesus, vår forbeder, 10. mars LFDH 75.1

«Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg.» Joh 17, 20. LFDH 75.2

Tenk på Jesus som englene tilber, at han selv trygler og ber. Han var en mektig bønnens mann som stadig søkte ny styrke fra Faderens hånd. Han kom fra bønnesamfunnet med Gud med ny kraft og friskhet for å gi andre del i sin undervisning om sikkerhet og håp. Se på ham der han kneler idet at han under månens skinn i sene timer strekker sin sjel mot Faderen. Se englene som betrakter dette mennesket nedbøyet i bønn. Hans bønner for oss når himmelens trone. . . . LFDH 75.3

Disiplene var ofte vitner til at Jesus knelte i bønn. Det gjorde deres hjerter ydmyke og sønderknuste. Da deres herre og frelser reiste seg fra sin knelende stilling, hva så de da i hans ansikt og fremtreden? Han var styrket til plikter og forberedt for prøvelser. Bønn var en nødvendighet for ham som menneske, og når han bønnfalt Faderen, skjedde det ofte med sterkt skrik, tårer og sjeleangst når han så disiplenes behov. De forstod ofte ikke sin egen fare. Ofte når de var under Satans fristelse ble de ledet vekk fra pliktens vei og til det som var galt. LFDH 75.4

Jesu liv var rent og ubesmittet. Han nektet å gi etter for fiendens fristelser. Hadde han gitt etter på et eneste punkt, ville hele menneskeheten ha vært fortapt. Hvem kan beskrive den sjelssmerte han lider når han ser hvordan Satan går fram i spillet om livet, i kampen om sjelene, hos dem som mener seg å være hans disipler, men som gir etter på punkt etter punkt mens de tillater at sjelens forsvarsverker brytes ned? Vi kan ikke forestille oss den sjelssmerte han gjennomgår ved dette syn. En sjel tapt, en sjel som er gitt opp til Satans makt, betyr mer for ham enn hele verden. . . . Hvilket kraftig argument det er i denne bønnen. «Jeg ber at de alle må være ett likesom du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Jeg har gitt dem den herlighet du har gitt meg, for at de skal være ett likesom vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da vil verden skjønne at du har sendt meg og at du har elsket dem slik du har elsket meg.» Joh 17, 21—23. ¹⁶ LFDH 75.5

Kristus fremstilles som den som søker og leter etter fåret som var tapt. ¹⁷ LFDH 75.6