LYS FRA DET HØYE
Med Kristi kjærlighet, 11. august
«Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv.” Rom 12, 10. LFDH 231.1
Vi må ikke tillate oss selv å bli selvopptatte og glemme Guds og menneskers fordringer på oss. ... Gud vil at vi skal være mer vennlige, mer kjærlige og elskverdige, mindre kritiske og mistenksomme. Å om vi alle kunne ha Kristi Ånd, og vite hvordan vi skulle behandle våre brødre og naboer! . . . LFDH 231.2
Vi må glemme oss selv i kjærlig tjeneste for andre. . . . Kanskje husker vi ikke en vennlig handling som vi utfører, den svinner fra vår hukommelse. Men evigheten vil bringe ut i fullt lys alt som ble gjort for andres frelse, alle ord som ble talt for å trøste Guds barn. Disse gjerninger som er gjort for Kristi skyld, vil være en del av vår glede gjennom evigheten. LFDH 231.3
Når vi ikke er vennlige og elskverdige mot våre brødre, følger vi ikke en kristelig kurs. Vi bør være høflige og vennlige i hjem met, i menigheten og i vår omgang med alle mennesker. Men særlig bør vi vise medfølelse og respekt for dem som gir sitt liv til Guds sak. Vi bør øve oss i den dyrebare kjærlighet som er tålmodig og velvillig, som ikke misunner eller skryter, som ikke er hovmodig, gjør noe usømmelig eller søker sitt eget, som ikke blir oppbrakt eller gjemmer på det onde. ... Når Jesus hersker i hjertet, vil det være fylt med øm kjærlighet. Vi vil være sanne og milde mot hverandre.... LFDH 231.4
Vi bør ikke tillate oss selv å finne feil. Et øyeblikks grettenhet, et eneste grovt svar, mangelen på kristen elskverdighet og høflighet i et enkelt tilfelle, kan føre til at vi mister venner eller taper vår innflytelse. Gud vil at vi skal vise oss fra vår beste side under alle forhold — i samværet med dem som står under oss såvel som når vi er sammen med likestilte og dem som er over oss. Alltid skal vi være Kristi etterfølgere, leve til hans ære og representere ham riktig på alle måter. ... LFDH 231.5
La oss tape selvet av syne og la Jesus stå fram som den skjønneste. Vi bør søke å leve for hans ære alene, og ikke slik at menneskene roser oss. 17 LFDH 231.6