Jesus kommer!

Vi frelses dag for dag, Dag 228

«Derfor må den som tror at han står, passe seg så ikke han faller» (1 Kor 10,12). JK 241.1

Peters fall var ikke momentant. Det var gradvis. Selvsikkerhet fikk ham til å tro at han var frelst. Skritt for skritt ble tatt på en nedadgående sti, helt til han fornektet sin Herre. Så lenge vi er i denne verden, kan vi aldri være trygge for fristelser. Å stole på oss selv eller våre følelser er ikke nok. De som har tatt imot Frelseren burde aldri opplæres til å si og føle at de er frelst, uansett hvor oppriktig deres omvendelse er. Dette er villedende. Alle burde lære å verne om håp og tro. Når vi gir oss selv til Kristus og vet at Han aksepterer oss, er vi likevel ikke utenfor fristelsens rekkevidde. «Salig er den mann som holder ut fristelse. For når han har bestått prøven, skal han få livets krone ...” (Jak 1,12). JK 241.2

Hvis de som aksepterer Kristus, og som nyomvendte tillitsfullt sier: «Jeg er frelst», står de i fare for å stole på seg selv. Vi blir påminnet: «Derfor må den som tror at han står, passe seg så ikke han faller» (1 Kor 10,12). Vår eneste sikkerhet er aldri å stole på oss selv, men på vår avhengighet av Kristus. JK 241.3

Det er mange som bekjenner Kristus, men som aldri modnes som kristne. De erkjenner at mennesket har falt, at deres evner er svekket, og at de er ute av stand til å gjøre en moralsk innsats. Men de sier at Kristus har båret alle byrder, alle lidelser, enhver selvfornektelse, og de er villige til å la Ham bære dem. De sier at det er ingenting de behøver å gjøre, annet enn å tro. Men Kristus sa: «… Hvis noen vil komme etter Meg, må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge Meg” (Matt 16,24). JK 241.4

Vi må ikke forbli i en situasjon hvor vi er tilfredse, slutter å gjøre fremgang og sier: «Jeg er frelst”. Hvis man nærer slike tanker, vil motivene for vaktsomhet, bønn og alvorlig streben etter å nå et høyere mål, forsvinne. Ingen helliggjort tunge vil uttale disse ordene før Kristus kommer, og vi går inn gjennom portene i Guds by. Da kan vi med den største berettigelse gi Gud og Lammet æren for en evig befrielse. JK 241.5