Veiledning For Menigheten, 3. bd.

Kapittel 10—Arbeid for menighetsmedlemmer

Vi har et budskap fra Herren som vi må gi verden — et budskap som skal bringes ut i Åndens krafts rike fylde. Våre predikanter bør innse nødvendigheten av å søke å frelse det som er fortapt. Det må gjøres direkte henvendelser til de uomvendte. «Hvorfor eter eders Mester med toldere og syndere?» spurte fariseerne Kristi disipler. Og Frelseren svarte: «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere.» Matt. 9,11. 13. Det er den oppgaven han har gitt oss. Og aldri har det vært større behov for den enn i denne tid. VFM3 65.1

Gud har ikke gitt sine predikanter den oppgaven å sette menighetene i rette skikk. Ikke før er dette arbeid utført, før det må gjøres om igjen. Menighetsmedlemmer som blir sett etter på denne måten og arbeidet for, blir religiøse sveklinger. Hvis ni tiendedeler av de anstrengelser som er blitt gjort for dem som kjenner sannheten, var blitt gjort for dem som aldri har hørt sannheten, hvor meget større ville da ikke fremgangen ha vært! Gud har holdt sine velsignelser tilbake fordi hans folk ikke har arbeidet i overensstemmelse med hans anvisninger. VFM3 65.2

De som kjenner sannheten, blir svekket når våre predikanter vier dem den tid og de talenter som de skulle ha brukt på de uomvendte. I mange av våre menigheter i byene taler predikantene sabbat etter sabbat, og sabbat etter sabbat kommer menighetsmedlemmene til Guds hus uten å ha noe å fortelle om velsignelser de har tatt imot ved å bringe velsignelser til andre. Gjennom uken har de ikke arbeidet for å føre ut i livet den undervisning de fikk på sabbaten. Så lenge menighetsmedlemmer ikke gjør noe som helst for å bringe andre den hjelpen de selv mottar, må resultatet bli en stor åndelig svakhet. VFM3 65.3

Den største hjelp vårt folk kan få, er å lære å arbeide for Gud og å forlate seg på ham, ikke på predikantene. De bør forene seg med hans hær av arbeidere og gjøre trofast tjeneste for ham. VFM3 65.4

Det er tider da det passer seg at våre predikanter taler i menighetene VFM3 65.5

1902 — «Testimonies», VII, side 18—24. på sabbaten og holder korte prekener som er fulle av liv og Kristi kjærlighet. Men menighetsmedlemmene skal ikke vente en preken hver sabbat. VFM3 65.6

La oss huske på at vi er fremmede og pilegrimer på jorden og søker etter et bedre land, et himmelsk. La oss arbeide med et slikt alvor, en slik hengivenhet at syndere blir dratt til Kristus. De som har sluttet seg til Herren i tjenestens pakt, er forpliktet til å knytte seg til ham i det store, herlige arbeid med å frelse sjeler. La menighetsmedlemmer utføre sin del med troskap gjennom uken, og på sabbaten fortelle om sine erfaringer. Da blir møtet som mat i rette tid, og det bringer nytt liv og ny kraft til alle som er til stede. Når Guds folk innser den store trang til å arbeide slik som Kristus arbeidet forat sjeler skulle bli omvendt, vil de vitnesbyrd de avlegger ved sabbatsgudstjenesten, være fulle av kraft. Med glede vil de fortelle om den dyrebare erfaringen de har hatt i sitt arbeid for andre. VFM3 66.1