Veiledning For Menigheten, 3. bd.

Kapittel 7—Hjemmemisjonsarbeidet

Det sanndru vitne skriver til menigheten i Efesus og sier: «Jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet. Kom derfor i hu hva du er falt ifra, og omvend deg og gjør de første gjerninger! ellers kommer jeg over deg og vil flytte din lysestake fra dens sted, hvis du ikke om-vender deg.» Åp. 2, 4. 5. VFM3 45.1

Til å begynne med hadde efesermenigheten utmerket seg ved en barnslig enfoldighet og varme. En levende, alvorlig, hjertelig kjærlighet til Kristus var kommet til uttrykk. De troende gledet seg i Guds kjærlighet, fordi Kristus var i deres hjerter ved sitt iboende nærvær. Pris til Gud var på deres leper, og deres takknemlige sinnelag sto i samklang med den himmelske families takksigelse. VFM3 45.2

Verden kjente dem at de hadde vært sammen med Jesus. Syndige, botferdige mennesker, som hadde fått tilgivelse og var renset og helliggjort, ble innført i samfunnet med Gud gjennom hans Sønn. De troende søkte med alvor etter å ta imot hvert Guds ord og adlyde det. De var fylt med kjærlighet til Gjenløseren, og de hadde som sitt høyeste mål å vinne sjeler for ham. De tenkte ikke på å hope opp Kristi nådes dyrebare skatt. De følte betydningen av sitt kall, og drevet av budskapet om fred på jorden, i mennesker hans velbehag, brant de av lengsel etter å bringe det glade budskap til jordens ytterste grenser. VFM3 45.3

Menighetens medlemmer var ett i sinn og handling. Kjærlighet til Kristus var den gylne kjede som knyttet dem sammen. De higet etter stadig å kjenne Herren mer fullkomment, mens lys og glede og fred kom til syne i deres liv. De besøkte faderløse og enker i deres trengsel og bevarte seg selv uplettet av verden. Dersom de unnlot å gjøre dette, ville det etter deres mening ha vært en selvmotsigelse i deres bekjennelse, og de ville på den måten ha fornektet sin gjenløser. VFM3 45.4

I hver eneste by gikk arbeidet fremad. Sjeler ble omvendt, og de på sin side følte at de måtte fortelle andre om den uvurderlige skatt. De VFM3 45.5

1900 — «Testimonies», VI, side 421—438. unte seg ikke hvile før de strålene som hadde opplyst deres eget sinn, skinte på andre. Store flokker av vantro mennesker lærte å kjenne grunnlaget for den kristnes håp. Varme, inspirerte, personlige henvendelser ble gjort til de syndige og villfarne, til de utstøtte og til slike som riktignok bekjente seg til sannheten, men som elsket sine lyster høyere enn de elsket Gud. VFM3 45.6

Men etter en tids forløp begynte de troendes iver, deres kjærlighet til Gud og til hverandre å blekne. Kulde snek seg inn i menigheten. Det oppsto uoverensstemmelser, og mange øyne ble vendt bort fra å betrakte Jesus som opphavsmannen og fullenderen av deres tro. De skarene som kunne ha blitt overbevist og omvendt hvis de troende hadde levd etter sannheten, ble ikke advart. Da var det det sanndru vitne sendte budskapet til menigheten i Efesus. Den mangel de viste på interesse for sjelers frelse, var et tegn på at de hadde mistet den første kjærlighet, for ingen kan elske Gud av hele sitt hjerte og sinn og av hele sin sjel og sin styrke uten å elske dem som Kristus døde for. Gud oppfordret dem til å omvende seg og gjøre de første gjerninger. I motsatt fall ville lysestaken bli flyttet fra sitt sted. VFM3 46.1