Veiledning For Menigheten, 2. bd.

Åndelighet og dyktighet

Gud har i disse siste dager utvalt et folk som han har satt til å bevare hans lov. Dette folket kommer alltid til å ha ubehagelige oppgaver å utføre. “Jeg vet om dine gjerninger og ditt arbeid og ditt tålmod, og at du ikke kan tåle de onde; du har prøvd dem som sier de er apostler, og ikke er det, og du har funnet at de er løgnere; og du har tålmod og har hatt meget å bære for mitt navns skyld, og du er ikke blitt trett.” Åp. 2, 2. 3. Det krever megen flid og en stadig kamp å holde det onde borte fra våre menigheter. Det må øves streng, upartisk disiplin. Det er nemlig noen som har et skinn av gudsfrykt, som vil søke å undergrave andres tro og i all stillhet arbeide for å opphøye seg selv. VM2 170.2

Vår Herre Jesus fremholdt tydelig på Oljeberget at “fordi urettferdigheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste”. Matt. 24, 12. Han taler her om en klasse mennesker som er falt fra en høy åndelig standard. La uttalelser som disse trenge inn i våre hjerter med en høytidelig og ransakende styrke. Hvor er den glød, den gudhengivenhet, som svarer til storheten av den sannhet vi bekjenner oss til å tro? Kjærlighet til verden, kjærlighet til en eller annen yndet synd, har vendt hjertet bort fra kjærligheten til bønn og til betraktning av hellige ting. Formelt blir en rekke religiøse handlinger opprettholdt, men hvor er kjærligheten til Jesus? Åndelighet holder på å dø ut. Skal denne dorskhet, denne sørgelige utarting, fortsette å vokse? Skal sannhetens lampe blafre og slokkes i mørke fordi den ikke blir fylt med nådens olje? VM2 170.3

Jeg skulle ønske at hver predikant og enhver av våre arbeidere måtte kunne se denne saken slik som den er blitt fremstilt for meg. Selvopphøyelse og selvgodhet holder på å drepe det åndelige liv. Selvet blir opphøyet, og selvet blir talt om. Å, om selvet måtte dø! “Jeg dør daglig, ” sa apostelen Paulus. 1 Kor. 15, 31. Når denne stolte, pralende selvgodhet, denne selvtilfredse egenrettferdighet får lov å gjennomtrenge sjelen, blir det ikke noen plass for Jesus. Han får en underordnet stilling, mens selvet svulmer opp til stor viktighet og fyller hele sjelens tempel. Dette er grunnen til at Herren kan gjøre så lite for oss. Skulle han samarbeide med våre bestrebelser, ville redskapet gi all ære til sin kløkt, visdom og dyktighet, og han ville lykkønske seg selv, akkurat som fariseeren: “Jeg faster to ganger om uken, jeg gir tiende av all min inntekt.” Luk. 18, 12. Når selvet blir skjult i Kristus, vil det ikke så ofte komme opp til overflaten. Skal vi gjøre som Guds Ånd byr oss? Skal vi dvele mer ved praktisk gudsfrykt og langt mindre ved meka-niske foranstaltninger? VM2 171.1

Kristi tjenere bør leve som for Guds og for englers ansikt. De bør søke å forstå vår tids krav og berede seg for å møte dem. Satan angriper oss stadig på nye og uprøvde måter, og hvorfor skulle offiserene i Guds hær være udyktige? Hvorfor skulle de ikke utvikle alle sine naturlige evner? Det er et stort arbeid som skal utføres, og dersom det er noen mangel på enighet i handling, er det fordi selvkjærlighet og selvvurdering tar overhånd. Bare når vi på en omhyggelig måte utfører Mesterens ordrer uten å sette vårt eget stempel og vår identitet på arbeidet, kan vi utføre det i dyktighet og enighet. “Slutt dere sammen, ” sa engelen, “slutt dere sammen!” VM2 171.2