Veiledning For Menigheten, 2. bd.

Kapittel 29—Oppførsel i Guds hus

For den ydmyke, troende sjel er Guds hus på jorden himmelens port. Lovsangen, bønnen og de ord som Kristi representanter taler, er de midler som Gud har forordnet for å berede folket for menigheten hisset, for den høyere gudstjeneste som ikke noe urent får adgang til. VM2 158.1

Av den hellighet som var knyttet til den jordiske helligdom, vil kristne kunne lære hvordan de bør betrakte det sted der Herren kommer sammen med sitt folk. Når det gjelder vaner og skikker i forbindelse med religiøse gudstjenester, er det skjedd en stor forandring blant folket, ikke til det bedre, men til det verre. De dyrebare, hellige ting som knytter oss til Gud, mister snart sin makt over vårt sinn og våre hjerter og blir brakt ned på samme nivå som det alminnelige. Den ærefrykt som folket i gammel tid hadde for helligdommen, der de kom sammen med Gud i hellig tjeneste, er for en stor del forsvunnet. Men det var Gud selv som innførte ordningen angående hans tjeneste og opphøyet den langt over det som hører det timelige til. VM2 158.2

Huset er familiens helligdom, og lønnkammeret eller skogen er det ensomme stedet for personlig andakt. Men kirken, eller forsamlingshuset, er menighetens helligdom. Det bør være regler for tid og sted for gudstjenesten og for måten den skal ledes på. Ikke noe som er hellig, ikke noe som har med tilbedelsen av Gud å gjøre, bør behandles med likegyldighet eller sløvhet. Dersom menneskene skal kunne gjøre sitt beste når det gjelder å forkynne Guds ære, må deres omgivelser være slike at de leder sinn og tanker til å skjelne mellom det hellige og det alminnelige. De som har opphøyde idéer og edle tanker og mål, er slike som har omgivelser og omgang som kan styrke enhver tanke om guddommelige ting. Lykkelige er de som har en helligdom, enten den nå er høy eller lav, i byen eller blant fjellenes ujevne klippekløfter, i den enkle hytten eller ute i ødemarken. Dersom det er det beste de kan stille til Mesterens rådighet, vil han hellige den ved sitt nærvær, og den vil være hellig for hærskarenes Gud. VM2 158.3

1889 — “Testimonies”, V, side 491-500. VM2 158.4