Veiledning For Menigheten, 2. bd.

Privilegiets dag

Jeg føler meg tilskyndet av Herrens Ånd til å si dere at dere nå har privilegiets dag, fortrøstningens og velsignelsens dag. Vil dere bruke den? Arbeider dere for Guds ære eller for selviske interesser? Er deres sjels øyne festet ved glimrende utsikter til timelig fremgang som kan skaffe dere selvtilfredsstillelse og økonomisk vinning? Hvis det er tilfelle, kommer dere til å møte den bitreste skuffelse. Men dersom dere søker å leve et rent og hellig liv, daglig å være i Kristi skole og ta imot de lærdommer han har innbudt dere til å lære, og å bli saktmodige og ydmyke av hjertet, da kan dere eie den fred som ikke noen jordiske forhold kan forandre. VM2 154.3

Et liv i Kristus er et liv i hvile. Uro, misnøye og hvileløshet viser at Frelseren ikke er til stede. Dersom Jesus kommer inn i livet, vil dette samme livet bli fylt av gode og edle handlinger for Mesteren. Da kommer dere til å glemme selvet, og dere kommer til å leve nærmere og nærmere den kjære Frelser. Deres karakter blir preget av Kristus, og alle deres omgivelser vil innse at dere har vært hos Jesus og lært av ham. Ethvert menneske eier i seg selv kilden til sin egen lykke eller ødeleggelse. Den som vil, kan heve seg over den lave, sentimentale følelsen som er så manges erfaring. Men så lenge han er oppblåst, kan Herren ikke gjøre noe for ham. Satan kommer da med sine ærgjerrige planer for å blende sansene, men vi bør alltid søke å nå “målet, . . . den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus”. Fil. 3, 14. Fyll dette liv med så mange gode gjerninger som det overhodet er mulig. “De forstandige skal skinne som himmelhvelvingen skinner, og de som har ført de mange til rettferdighet, skal skinne som stjernene, evindelig og alltid”. Dan. 12, 3. VM2 155.1

Dersom vårt liv er fylt med hellig vellukt, og dersom vi ærer Gud med gode tanker om andre og gode gjerninger til velsignelse for andre, har det ikke noe å si om vi bor i en hytte eller i et palass. Omgivelsene har svært lite med sjelens erfaringer å gjøre. Det som setter sitt preg på alle våre handlinger, er den ånden vi nærer. Det finnes ikke noe som kan gjøre et menneske ulykkelig dersom det har fred med Gud og med sine medmennesker. Avind kan ikke bo i hans hjerte. Ond mistanke finner ikke noe rom der. Hat kan ikke forekomme. Det hjerte som er i harmoni med Gud, er hevet over alle fornærmelser og prøvelser her i livet. VM2 155.2

Men et hjerte der Kristi fred ikke får herske, er ulykkelig. Det er fullt av misnøye. Vedkommende ser da mangler i alt, og han ville komme til å skape disharmoni i den mest himmelske musikk. Et liv i egenkjærlighet er et liv i det onde. De som har hjerter fulle av kjærlighet til selvet, kommer til å samle opp onde tanker om sine brødre og tale imot Guds redskaper. Lidenskaper som blir holdt varme og heftige ved Satans tilskyndelser, er en bitter kilde som stadig sender ut bitre strømmer og forgifter livet for andre. . . . VM2 155.3

Enhver som gjør krav på å følge Kristus, bør akte seg selv mindre og andre høyere. Slutt dere sammen, slutt dere sammen! I enighet er det styrke og seier. Uoverensstemmelser og splid betyr svakhet og nederlag. Disse ord er blitt talt til meg fra himmelen. Som Guds sendebud lar jeg dem gå videre til dere. VM2 155.4

Enhver bør søke å svare på Kristi bønn: “At de alle må være ett, liksom du, Fader, i meg, og jeg i deg.” Å, hvilken enhet er ikke dette! Og Kristus sier: “Derpå skal alle kjenne at I er mine disipler, om I har innbyrdes kjærlighet. ” Joh. 17, 21; 13, 35. VM2 156.1

Når døden krever en iblant oss, hvilke minner har vi da om den behandling vedkommende har fått? Er bildene i minnets galleri behagelige å dvele ved? Er det minner om vennlige ord som ble sagt, om medfølelse som er gitt til kjenne i rette tid? Har den avdødes brødre vist fra seg den onde mistanken hos ubetenktsomme, virksomme personer? Har de forsvart hans sak? Har de trofast fulgt den inspirerende formaning: “Trøst de mismodige, hjelp de skrøpelige”? 1 Tess. 5, 14. “Du har selv vist mange til rette, og maktløse hender styrket du. ” Job 4, 3. “Styrk de slappe hender og gjør de vaklende knær sterke! Si til de urolige hjerter: Vær frimodige, frykt ikke! ” Es. 35, 3. 4. VM2 156.2

Når den vi har vært sammen med i menigheten, er død, nar vi vet at hans regnskap i himmelen er gjort opp og at han må møte dette regnskapet i dommen, hvilke tanker er det da som rører seg hos hans brødre når det gjelder deres handlemåte overfor ham? Hvordan har de påvirket ham? Hvor klart minnet om hvert hardt ord, hver ubetenksom handling nå står fram! Hvor ganske annerledes ville de ikke ha opptrådt dersom de hadde fått en ny anledning. VM2 156.3

Apostelen Paulus takket Gud for den trøst han fikk i sorgen, og han sier: “Lovet være ... all trøsts Gud, han som trøster oss i all vår trengsel, forat vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøst hvormed vi selv blir trøstet av Gud.” 2 Kor. 1, 3. 4. Når Paulus følte trøsten og varmen fra Guds kjærlighet som trengte inn i hans sjel, lot han velsignelsen gå videre til andre. La oss passe på at vår oppførsel blir slik at de bilder som blir hengt opp på veggene i vårt minnegalleri, ikke er av en slik art at vi ikke tåler å tenke på dem. VM2 156.4

Når de som vi omgås, er døde, blir det aldri noen anledning til å tilbakekalle noe ord som er blitt talt til dem, eller til å viske ut noe pinlig inntrykk i vårt minne. La oss derfor passe godt på våre veier så vi ikke støter Gud med våre leper. Legg all kulde og uoverensstemmelse til side. La hjertet smelte og bli ømt for Guds ansikt ved tanken på hans barmhjertige handlemåte mot oss. La Guds Ånd på samme måte som en hellig flamme brenne opp alt skrap som er stablet opp foran hjertedøren, og slipp Jesus inn. Da vil hans kjærlighet gjennom oss flyte ut til andre i form av kjærlige ord, tanker og handlinger. Om da døden skulle skille oss fra våre venner, slik at vi aldri mer treffer dem før vi står foran Guds domstol, vil vi ikke skamme oss over at beretningen om våre ord blir lagt fram. VM2 156.5

Hvor hurtig følelsen av uoverensstemmelse blir forandret når øynene blir lukket i døden og hendene foldet på det urørlige brystet! Da er det ikke noe nag, ikke noen bitterhet. Tilsidesettelser og forurettelser er tilgitt og glemt. Hvor mange kjærlige ord blir det ikke sagt om de døde! Hvor mange gode episoder i deres liv våre tanker da fylles med! Hvor megen ros og heder får ikke da fritt løp! Men de faller på ører som ikke hører og på hjerter som ikke føler. Dersom disse ordene var blitt sagt da den trette ånd så inderlig trengte dem, den gang da øret kunne høre og hjertet kunne føle, hvilket strålende bilde ville da ikke være blitt etterlatt i erindringen! Hvor mange av dem som står ved den avdødes side fulle av ærbødighet, husker ikke med skam og sorg de ord og handlinger som fylte hjertet med bedrøvelse og sorg hos ham som nå for alltid er stille! La oss nå fylle vårt liv med all den skjønnhet, kjærlighet og vennlighet som det er mulig. La oss vise omtanke, takk-nemlighet, tålmodighet og overbærenhet i vår omgang med hverandre. LA de tanker og følelser som kommer til uttrykk overfor de døende og de døde, gjennomsyre oss i vår daglige omgang med våre brødre og søstre mens de lever. VM2 157.1