Veiledning For Menigheten, 2. bd.

En skatt i himmelen

Nå er det ikke tid for Guds folk til å sette sin hu til verden eller til å samle seg skatter her nede. Den tid er ikke langt borte da vi på samme måte som de første disiplene blir nødt til å søke tilflukt på øde og ensomme steder. På samme måte som romerhærens beleiring av Jerusalem var signalet til flukt for de kristne i Judea, slik vil vår nasjons [Amerikas] maktovertagelse ved den befaling som innskjerper den pavelige sabbat, være et varsel til oss. Da vil tiden være kommet til å forlate de store byene som en forberedelse til å forlate de mindre for å søke avsidesliggende hjem på ensomme steder i fjellene. VM2 136.4

Istedenfor å søke kostbare boliger her nede bør vi nå berede oss for å flytte til et bedre land, et himmelsk. Istedenfor å bruke våre midler til å tilfredsstille oss selv bør vi tenke på å spare. Hvert talent som Gud har lånt ut, bør bli brukt til hans ære, til å forkynne evangeliet for verden. Gud har et arbeid for sine medarbeidere som de skal utføre i byene. Vi må støtte våre misjoner, vi må opprette nye misjoner. Det er ikke små midler som trenges til å føre dette verket fremad. Verket trenger hus til gudstjeneste der man kan innby folket til å høre de sannheter som gjelder denne tid. Nettopp i den hensikt har Gud betrodd sine husholdere en kapital. Sett ikke denne formuen fast i verdslige foretak, slik at verket blir hindret. Sett midlene inn slik at dere kan råde over dem til gagn for Guds sak. Send skattene deres foran dere til himmelen. VM2 137.1

Medlemmene i menigheten bør hver enkelt holde seg selv og alt det de eier, på Guds alter. Nå som aldri før gjelder Frelserens formaning: “Selg det I eier, og gi almisse! Gjør eder punger som ikke eldes, en skatt som ikke forgår, i himmelen, der hvor tyve-hånd ikke når, og møll ikke tærer! For hvor eders skatt er, der vil også eders hjerte være. ” Luk. 12, 33. 34. De som setter sine penger fast i store hus, i jordeiendommer eller i verdslige foretak, sier ved sine handlinger: “Gud kan ikke få dem. Jeg ønsker dem for meg selv. ” De har bundet sitt ene talent i et tørkle og gjemt det i jorden. Slike har grunn til å frykte. VM2 137.2

Brødre, Gud har ikke betrodd dere midler forat de skulle ligge ubrukt, heller ikke forat de i begjærlighet skulle bli holdt tilbake eller bli gjemt vekk, men forat de skulle brukes til fremme for hans sak, til å frelse sjeler som går fortapelsen i møte. Nå er det ikke tiden til å binde Herrens penger fast i deres kostbare bygninger og deres store foretak mens hans sak blir forkrøplet og overlatt til å tigge seg fram, med halv forsyning i kassen. Herren er ikke med i en slik handlemåte. Husk at dagen hurtig nærmer seg da det vil bli sagt: “Avlegg regnskap for din forvaltning!” Kan dere ikke tyde tidenes tegn? VM2 137.3

Hver dag som går, bringer oss nærmere den siste store og betydningsfulle dag. Vi er et år nærmere dommen, nærmere evigheten, enn vi var ved begynnelsen av 1884. Kommer vi også Gud nærmere? Er vi årvåkne i bønnen? Enda et år av vår arbeidstid er gått over i evigheten. Hver dag har vi vært sammen med menn og kvinner som går dommen i møte. Hver dag kan ha vært skillelinjen for en eller annen sjel. Denne eller hin har kanskje truffet de beslutninger som avgjør hans fremtidige skjebne. Hvilken innflytelse har vi øvd på disse medvandrere? Hvilke anstrengelser har vi gjort for å lede dem til Kristus? VM2 137.4