Veiledning For Menigheten, 2. bd.

Forpliktet til å tjene Mesteren

Enhver som slutter seg til menigheten, gir ved en slik handling et høytidelig løfte om å arbeide for menighetens interesse og å la denne interessen gå foran alle timelige hensyn. Hans oppgave er å bevare en levende forbindelse med Gud, og la hjerte og sjel være opptatt med gjenløsningens store plan og i sitt liv og sin karakter åpenbare hvor ypperlige Guds befalinger er i motsetning til de skikker og forskrifter som finnes i verden. Hver den som har bekjent Kristus, har forpliktet seg til å være alt det det er mulig for ham å være som en åndelig arbeider. Han skal være aktiv, nidkjær og dyktig i Mesterens tjeneste. Kristus venter at hver mann gjør sin plikt. La dette være løsenet overalt i hans etterfølgeres rekker. VM2 132.3

Vi skal ikke vente på å bli anmodet om å bringe lys, eller å bli tryglet om råd eller undervisning. Enhver som tar imot strålene fra Rettferdighetens Sol, skal la dens glans lyse for alle sine omgivelser. Hans religion bør være en positiv og avgjort innflytelse. Hans bønner og formaninger bør være så gjennomtrengt av den Hellige Ånd at de smelter og under-tvinger sjelen. Jesus sa: “La således eders lys skinne for menneskene, forat de kan se eders gode gjerninger og prise eders Fader i himmelen! ” Matt. 5, 16. VM2 132.4

Det ville være bedre for den verdslige om han aldri hadde sett en kristendomsbekjenner, enn å komme under innflytelse av en som ikke kjenner gudfryktighetens kraft. Hvilken nidkjærhet ville vel ikke bli åpenbart, hvilke anstrengelser bli gjort, hvilken godgjørenhet utvist og hvilken selvfornektelse øvd dersom Kristus var vårt mønster og hans liv vår rettesnor! Hvor utrettelig ville vi da ikke virke, og hvilke inderlige bønner om kraft og visdom ville da ikke stige opp til Gud! Dersom alle som bekjenner seg til å være Guds barn, følte at den viktigste oppgaven i livet er å gjøre det arbeid han har befalt dem å gjøre, og dersom de ville arbeide uselvisk i hans sak, hvilken forandring ville da ikke vise seg i hjerter og hjem, i menigheten, ja, til og med i verden! VM2 133.1

Gjennom alle tider er det blitt krevd årvåkenhet og troskap av Kristi etterfølgere. Men nå, mens vi står på selve grensen til den evige verden med de sannheter vi har, og har så stort lys og en så viktig oppgave, må vi fordoble vår iver. Enhver må bruke sine evner til det ytterste. Min bror, du stiller din egen frelse i fare dersom du holder deg tilbake nå. Gud vil kreve deg til regnskap dersom du svikter i den oppgaven han har gitt deg. Har du kunnskap om sannheten? Gi den til andre! VM2 133.2

Hva kan jeg si for å vekke våre menigheter? Hva kan jeg si til dem som har spilt en fremtredende rolle i forkynnelsen av budskapet? “Herren kommer! ” bør være det vitnesbyrd som blir båret fram, ikke bare med lepene, men med livet og karakteren. Men mange som Gud har skjenket lys og kunnskap, talenter i form av innflytelse og midler, er menn som ikke elsker sannheten og som ikke lever etter den. De har drukket i så dype drag av egoismens og verdslighetens beger at de er blitt drukne av livets bekymringer. VM2 133.3

Brødre, dersom dere fortsetter med å være så sløve, så verdslige og så egenkjærlige som dere har vært, vil Gud ganske sikkert gå dere forbi og ta slike som er mindre opptatt med seg selv, som er mindre begjærlige etter verdslig ære og som ikke vil nøle med å gå utenfor leiren og bære forakten. Arbeidet vil bli gitt til dem som vil ta imot det, som verdsetter det og som fletter dets prinsipper inn i sine daglige erfaringer. Gud vil velge ydmyke menn som søker å herliggjøre hans navn og fremme hans sak istedenfor å ære og forfremme seg selv. Han vil vekke opp menn som ikke har så stor verdslig visdom, men som har forbindelse med ham og som vil søke styrke og råd fra det høye. VM2 133.4