Veiledning For Menigheten, 2. bd.

Kristne forretningsmenn

Det finnes menn og kvinner som har forlatt alt for Kristi skyld. Deres timelige interesser, den glede som samfunnet, familie og venner kan gi dem, anser de for å være av mindre betydning enn interessen for Guds rike. De har ikke først og fremst satt sin hu til hus og jordeiendom, til slektninger og venner, hvor kjære disse énn måtte være, og stilt Guds sak i annen rekke. Og de som gjør dette, de som helliger sitt liv til fremme av sannheten og for å føre mange sønner og døtre til Gud, har fått det løfte at de skal få hundrefold igjen her i tiden og et evig liv i den tilkommende verden. De som arbeider ut fra et edelt standpunkt og av uegennyttige motiver, vil hellige seg til Gud med legeme, sjel og ånd. De vil ikke opphøye seg selv, de vil ikke føle seg dyktige til å ta på seg ansvar, men de vil ikke nekte å bære byrder, for de vil ha et ønske om å gjøre alt det de kan gjøre. Slike tenker ikke på sin egen behagelighet. Spørsmålet hos dem er: Hva krever plikten? VM2 114.1

Jo mer ansvarsfull stillingen er, desto mer betyr det at innflytelsen er det den bør være. Hver den som Gud har utvalt til å utføre en særskilt oppgave, blir skyteskive for Satan. Fristelsene trenger seg hurtig inn på et slikt menneske. For vår årvåkne fiende vet at vedkommendes handlemåte øver en avgjørende innflytelse på andre. Vi er midt i de siste dagers farer, og Satan er kommet ned med stor vrede fordi han vet han har liten tid. Han virker med all urettferdighets bedrag, men himmelen er åpen for hver den som setter sin lit til Gud. Det eneste trygge for hver enkelt av oss er at vi klynger oss til Jesus og ikke lar noe få lov å skille sjelen fra den mektige guddommelige hjelper. VM2 114.2

Vi bør være redde for dem som bare har en formell gudsfrykt og likevel er knyttet til saken i forretningsforhold. De vil ganske sikkert forråde den stilling som er betrodd dem. De vil bli overvunnet av fristerens list og stille Guds sak i fare. Fristelsen vil melde seg til å la selvet råde. En overlegen, kritisk ånd vil komme til syne, og i mange tilfelle vil det være mangel på medlidenhet og hensynsfullhet mot slike som trenger til å behandles med omtenksom ømhet. VM2 114.3

“Det som et menneske sår, det skal han og høste.” Gal. 6, 7. Hvilken sæd er det vi sår? Hva vil høsten bli for tid og for evighet? Mesteren har gitt enhver av oss sin gjerning etter som våre evner er. Sår vi sannhetens og rettferdighetens sæd, eller sår vi den sæd som bringer vantro, misnøye, ond mistanke og kjærlighet til verden? Den som sår ond sæd, kan komme til å innse hva slags gjerning det er han utfører, og omvende seg og få tilgivelse. Men tilgivelse fra Mesteren forandrer ikke arten av den sæden som er sådd, slik at den gjør torner og tistler til dyrebar hvete. Vedkommende kan selv bli frelst, og dog som gjennom ild. Men når høsttiden kommer, vil det bare være giftig ugress der det kunne ha vært bølgende kornåkrer. Det som er blitt sådd i syndig likegyldighet, vil utføre sin dødbringende gjerning. Denne tanken plager mitt hjerte og fyller meg med vemod. Dersom alle som bekjenner seg til å tro på sannheten, ville så vennlighetens, kjærlighetens, troens og frimodighetens kostelige sæd, ville de synge for Gud i sine hjerter mens de går på den veien som fører oppad. De ville glede seg over de klare strålene fra Rettferdighetens Sol. Og på den store samlingsdagen skal de da få en evig lønn. VM2 115.1