Veiledning For Menigheten, 2. bd.

En falsk trygghet

“Nær er Herrens dag, den store; den er nær og kommer med stor hast. ” Sef. 1, 14. Men hvor finner vi den sanne adventånd? Hvem bereder seg til å kunne stå i den fristelsens stund som ligger like foran oss? Det folk som Gud har betrodd de hellige, høytidelige, prøvende sannheter for denne tid, sover på sin post. De sier med sine handlinger: Vi har sannheten. Vi er rike “og har overflod og fattes intet”, mens det sanndru vitne erklærer: “Du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken.” Åp. 3, 17. VM2 13.3

Hvor slående disse ord beskriver menighetens nåværende tilstand: “Du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken.” Advarselsbudskaper diktert av den Hellige Ånd, blir båret fram av Guds tjenere som påpeker karaktermangler hos de villfarne. Men de sier: “Dette gjelder ikke mitt tilfelle. Jeg vil ikke ta imot det budskap du bringer. Jeg gjør det beste jeg kan. Jeg tror sannheten. ” VM2 13.4

Den onde tjener som sier i sitt hjerte: “Min Herre gir seg tid” (Matt. 24, 48), bekjenner seg til å vente på Kristus. Han er en “tjener”, tilsynelatende opptatt med å tjene Gud, mens han i sitt hjerte har gitt etter for Satan. Han fornekter ikke åpenlyst sannheten, slik som spotteren, men i sitt liv åpenbarer han hjertets innstilling — at Herrens komme trekker ut. Selvsikkerheten gjør ham likegyldig overfor de evige interesser. Han godkjenner verdens handlemåte og gjør seg til ett med dens sedvaner og skikker. Egennytte, verdslig stolthet og ærgjerrighet er fremherskende. Av frykt for at hans brødre skal komme til å stå høyere enn han selv, begynner han å nedsette deres anstrengelser og dra deres beveggrunner i tvil. På den måten slår han sine medtjenere. Etter hvert som han kommer bort fra Guds folk, slutter han seg mer og mer til de ugudelige. Han “eter og drikker med drankerne” (Matt. 24, 49), slår seg sammen med de verdslige og tar del i deres ånd. På den måten blir han dysset inn i en kjødelig trygghet og blir overveldet av glemsomhet, likegyldighet og sløvhet. VM2 13.5

Selve begynnelsen til ondet var forsømmelse av årvåkenhet og bønn. Deretter kom forsømmelse av andre religiøse plikter, og på den måten ble veien beredt for alle de synder som fulgte etter. Enhver kristen kommer til å bli angrepet av tillokkelsene i denne verden, av krav fra den kjødelige natur og av direkte fristelser fra Satan. Ingen kan føle seg sikker. Hvilken erfaring vi enn tidligere måtte ha hatt, og hvilken høy stilling vi enn måtte innta, så trenger vi til å våke og be uten opphør. Vi må daglig beherskes av Guds Ånd, ellers vil Satan herske over oss. VM2 14.1