Veiledning For Menigheten, 2. bd.

Kapittel 11—En appell

Hva kan jeg si til dere, mine brødre, som skal kunne vekke dere opp fra deres kjødelige trygghet? Det er blitt vist meg de farer dere kommer til å møte. Det finnes både troende og vantro i menigheten. Kristus fremstiller disse to klasser i sin lignelse om vintreet og grenene. Han formaner sine etterfølgere: “Bli i meg, så blir jeg i eder! Liksom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, således heller ikke I uten at I blir i meg. Jeg er vintreet, I er grenene; den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer megen frukt; for uten meg kan I intet gjøre.” Joh. 15, 4. 5. VM2 59.1

Det er stor forskjell på en foregitt forening og en virkelig forbindelse med Kristus ved troen. Ved å bekjenne sannheten kommer mennesker inn i menigheten, men dette er ikke noe bevis for at de har en levende forbindelse med det levende vintre. Det er gitt oss en regel, og etter den kan man skjelne den sanne disippelen fra dem som påstår at de følger Kristus, men som ikke har troen på ham. Den ene klassen bærer frukt, den andre ikke. Den ene blir ofte behandlet med Guds gartnerkniv forat den skal bære mer frukt. Den andre vil om ikke lenge bli skilt fra det levende vintre som visne grener. VM2 59.2

Jeg er dypt bekymret for at vårt folk må kunne bevare det levende vitnesbyrdet iblant seg, og at menigheten må bli bevart ren fra det vantroende element. Kan vi tenke oss noe bedre og inderligere forhold til Kristus enn det vi finner i disse ordene: “Jeg er vintreet, I er grenene”? Fibrene i grenen er nesten nøyaktig lik dem vi finner i stammen. Overføringen av liv, styrke og fruktbarhet fra stammen til grenene foregår stadig og uhindret. Røttene sender sin næring gjennom grenene. Slik er den sanne troendes forhold til Kristus. Han blir i Kristus og drar sin næring fra ham. VM2 59.3

Dette åndelige forhold kan bare bli opprettet når vi utøver personlig tro. Denne tro må fra vår side være uttrykk for den høyeste kjærlighet, VM2 59.4

1882 — “Testimonies”, V, side 228-234. en fullkommen tillit og en hel og full hengivenhet. Vår vilje må helt gi etter for Guds vilje, våre følelser, ønsker og interesser så vel som vår ære må gå opp i Kristi rikes fremgang og i hans saks ære, mens vi hele tiden tar imot nåde fra ham, og Kristus tar imot takknemlighet fra oss. VM2 59.5

Når denne inderlige forbindelsen og dette fellesskapet blir opprettet, blir våre synder lagt på Kristus, og hans rettferdighet blir tilregnet oss. Han ble gjort til synd for oss forat vi skulle bli gjort til Guds rettferdighet i ham. Gjennom ham har vi adgang til Gud. Vi blir antatt i den Elskede. Enhver som ved ord eller handling skader en troende, sårer på den måten Jesus. Enhver som gir en disippel et glass kaldt vann, fordi han er et Guds barn, vil av Kristus bli betraktet som en som gir det til ham. VM2 60.1

Det var da Kristus sto i ferd med å skulle ta avskjed med disiplene at han ga dem det vakre sinnbilde på sitt forhold til de troende. Han hadde fremstilt for dem det inderlige samfunnet med ham som kunne sette dem i stand til å holde det åndelige liv ved like, når han ikke lenger skulle være synlig iblant dem. For å innprente dette i deres sinn ga han dem vintreet som det slående og mest passende symbol. Jødene hadde alltid betraktet vintreet som den edleste blant alle planter, og som et symbol på alt som var kraftig, ypperlig og fruktbart. Det var som om vår Herre ville si: “Vintreet, som dere verdsetter så høyt, er et symbol. Jeg er virkeligheten. Jeg er det sanne vintre. Som et folk verdsetter dere vintreet. Som syndere burde dere verdsette meg høyere enn alle jordiske ting. Grenen kan ikke leve dersom den blir skilt fra vintreet. Heller ikke kan dere leve dersom dere ikke blir i meg. . . .” VM2 60.2