Veiledning For Menigheten, 2. bd.

Kristi undervisning om gjestfrihet

Kristus har i sitt eget liv gitt oss en lekse om gjestfrihet. Da han var omgitt av den sultende menneskemengden ved sjøen, sendte han dem ikke tilbake til deres hjem uten å stille deres sult. Han sa til disiplene: “Gi I dem å ete!” Matt. 14, 16. Ved en skaperhandling skaffet han dem nok mat til å tilfredsstille deres trang. Men hvor enkel den maten var som han skaffet til veie! Det var ingen overdådighet. Han som hadde alle himmelens hjelpekilder til sin rådighet, kunne ha skaffet folket et rikt måltid. Men han ga dem bare det som ville være nok til deres behov, det som ellers var den daglige kosten blant fiskerbefolkningen ved sjøen. VM2 457.2

Hvis menneskene i dag var enkle i sine vaner og levde i overensstemmelse med naturlovene, ville det være et rikelig forråd til å skaffe alt som menneskefamilien trengte. Det kom til å bli færre innbilte nødvendigheter og større anledninger til å arbeide på den måten Gud ønsker. VM2 457.3

Kristus prøvde ikke å dra menneskene til seg ved å tilfredsstille ønsket om overdådighet. Den enkle retten han stilte fram, var ikke bare en forsikring om hans makt, men om hans ømme omsorg for dem med hensyn til de alminnelige nødvendigheter i livet. Og mens han ga dem byggbrødene å spise, ga han dem også å spise av livets brød. Dette er et eksempel for oss. Kosten vår kan være enkel, ja, til og med sparsom. Vår lodd er kanskje til tider innskrenket på grunn av fattigdom. Kanskje våre hjelpekilder til tider ikke er større enn disiplenes var med de fem brødene og de to fiskene. Men når vi kommer i berøring med de trengende, byr Kristus oss: “Gi I dem å ete!” Vi skal dele ut av det vi har, og når vi gir, vil Kristus sørge for at vi får det vi mangler. VM2 457.4

Les i denne forbindelsen fortellingen om enken i Sarepta. Til denne kvinnen i et hedensk land sendte Gud sin tjener mens hungersnøden sto på for a be om mat. Da sa hun: “Så sant Herren din Gud lever: Jeg eier ikke en brødskive, men har bare en håndfull mel i krukken og litt olje i kruset, og nå går jeg her og sanker et par stykker ved for å gå hjem og lage det til for meg og min sønn, så vi kan ete det og så dø. Men Elias sa til henne: Frykt ikke! Gå hjem og lag det til, som du har sagt! Lag bare først et lite brød til meg av det, og kom ut til meg med det! Siden kan du så lage til noe for deg og din sønn. For så sier Herren, Israels Gud: Melkrukken skal ikke bli tom og oljekruset ikke fattes olje like til den dag Herren sender regn over jorden. Og hun gikk og gjorde som Elias hadde sagt. ” 1 Kong. 17, 12-15. VM2 457.5

Forunderlig var den gjestfriheten denne fønikiske kvinnen viste overfor Guds profet, og på vidunderlig måte ble hennes tro og gavmildhet belønnet. “Og de hadde mat, både han og hun og hennes hus, i lang tid; melkrukken ble ikke tom, og oljekrukken fattedes ikke olje, etter det ord som Herren hadde talt gjennom Elias. Men noen tid etter hendte det at sønnen til konen som eide huset, ble syk; og hans sykdom ble så svær at det til slutt ikke mer var livsånde i ham. Da sa hun til Elias: Hva har jeg med deg å gjøre, du Guds mann? Du er kommet til meg for å minne meg om min synd og la min sønn dø. Han svarte henne: Gi meg din sønn hit! Så tok han ham fra hennes fang og bar ham opp på loftet, hvor han bodde, og la ham på sin seng. Og han ropte til Herren. ... Så strakte han seg tre ganger bortover barnet og ropte til Herren. ... Og Herren hørte Elias’ bønn, og barnets sjel vendte tilbake, så det ble levende igjen. Og Elias tok barnet og bar det fra loftet ned i huset og ga det til dets mor; og han sa: Se, din sønn lever. Da sa kvinnen til Elias: Nå vet jeg at du er en Guds mann, og at Herrens ord i din munn er sannhet.” 15.-24. vers. VM2 458.1

Gud har ikke forandret seg. Hans makt er ikke mindre nå enn i Elias’ dager. Og det løftet Kristus har gitt, er ikke mindre sikkert nå enn da Frelseren ga det: “Den som tar imot en profet fordi han er en profet, skal få en profets lønn. ” Matt. 10, 41. VM2 458.2