Veiledning For Menigheten, 2. bd.

Stol på Gud og lyd naturens lover

Hva er årsaken til at menneskene er så uvillige til å stole på ham som skapte dem, og som med en berøring, et ord, et blikk, kan helbrede allslags sykdom? Hvem er vel mer verd vår tillit enn han som brakte et så stort offer for å gjenløse oss? Med hensyn til vår plikt i tilfelle av sykdom har Herren gitt oss tydelig undervisning gjennom apostelen Jakob. Når menneskelig hjelp slår feil, vil Gud være en hjelper for sitt folk. “Er noen iblant eder syk, han kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn, og troens bønn skal hjelpe den syke, og Herren skal reise ham opp.” Jak. 5, 14. 15. Dersom de som bekjenner seg til å være Kristi etterfølgere, ville av et rent hjerte vise like stor tro på Guds løfter som de har tillit til Satans redskaper, ville de få oppleve den Hellige Ånds livgivende kraft i sjel og legeme. VM2 45.1

Gud har latt dette folk få et stort lys, men det er likevel ikke stilt utenfor fristelsens rekkevidde. Hvem er det blant oss som søker hjelp hos Ekrons guder? Se på dette bilde — som ikke er fantasi. Hos hvor mange, endog blant syvendedags-adventister, kan man finne disse ledende karaktertrekk? En syk — tilsynelatende meget samvittighets-full, men likevel forblindet og selvgod — gir fritt til kjenne sin ringeakt for livets og heisens lover, de lover som guddommelig nåde har ledet oss som et folk til å godta. Maten til vedkommende må man lage på en slik måte at den tilfredsstiller hans abnorme krav. Istedenfor å sitte ved et bord der det blir servert sunn og god mat, besøker han restauranter fordi han der uhemmet kan tilfredsstille sin appetitt. På samme tid som han er en veltalende forsvarer for avholdssaken, ringeakter han dens grunnleggende prinsipper. Han ønsker bedring, men han nekter å oppnå den på bekostning av selvfornektelse. Denne mann tilber ved alteret for en fordervet appetitt. Han er avgudsdyrker. De krefter som kunne ha vært brukt til Guds ære dersom de var blitt helliget og foredlet, blir nå svekket og gjør liten nytte. Et irritabelt temperament, en forvirret hjerne og ødelagte nerver hører med blant de følger som hans ringeakt for naturens lover har ført med seg. Han er udyktig, upålitelig. VM2 45.2

Enhver som har mot og ærlighet nok til å advare ham mot faren, utsetter seg for hans misnøye. Den minste innvending eller motstand er nok til å vekke hans stridsånd. Men nå kommer en anledning til å søke hjelp hos en som eier trolldomskraft. Til denne kilden vender han seg med begjær og gir villig ut både tid og penger i håp om å sikre seg den tilbudte gunst. Han er bedratt, bedåret. Rosende ord blir uttalt om trolldomsutøverens makt, og andre blir påvirket til å søke hans hjelp. På den måten blir Israels Gud vanæret, mens Satans makt blir æret og opphøyet. VM2 46.1

I Kristi navn vil jeg gjerne tale til dem som bekjenner seg til å følge ham: Bli i den troen dere har fått fra begynnelsen. Hold dere borte fra vanhellig, tomt snakk. Ha tro til den levende Gud istedenfor å stole på trolldom. Forbannet er den sti som fører til Endor eller til Ekron. De føtter som våger seg ut på forbuden grunn, kommer til å snuble og falle. Det er en Gud i Israel som har befrielse for alle undertrykte. Rettferdighet er hans trones grunnvoll. VM2 46.2

Det ligger en stor fare i den minste avvikelse fra Herrens undervisning. Når vi viker bort fra pliktens tydelige sti, vil det reise seg en rekke forhold som uimotståelig synes å føre oss lenger bort fra det som er rett. Unødvendig fortrolighet med slike som ikke har aktelse for Gud, vil lede oss vill før vi merker det. Frykt for å støte våre verdslige venner vil holde oss fra å gi uttrykk for vår takknemlighet til Gud eller å anerkjenne vår avhengighet av ham. Vi må holde oss nær til Guds Ord. Vi trenger dets advarsler og oppmuntringer, dets trusler og løfter. Vi behøver det fullkomne eksempel som bare finnes i vår Frelsers liv og karakter. VM2 46.3