Veiledning For Menigheten, 2. bd.

Redskaper for Satans kraft

De hedenske oraklene har sitt motbilde i vår tids spiritistiske medier, nåtidens clairvoyanter og spåmenn. De mystiske røster som talte i Ekron og i Endor, leder fremdeles menneskene vill med sine løgnaktige ord. Mørkets fyrste har bare vist seg i en ny skikkelse. Den hedenske gudsdyrkelses mysterier er blitt erstattet med hemmelige sammenslutninger og seanser, de dystre og underlige ting som finnes hos vår tids trollmenn. De åpenbarelser de kommer med, blir grepet med begjær av tusener av mennesker som nekter å ta imot lys fra Guds Ord eller fra hans Ånd. På samme tid som de omtaler oldtidens magikere med ringeakt, ler den store bedrager triumferende når de bøyer seg for hans kunster i en annen form. VM2 42.2

Hans redskaper påstår fremdeles at de kan helbrede sykdommer. De mener at deres kraft kommer fra elektrisitet, magnetisme eller de såkalte “sympatiske legemidler”. I virkeligheten er de bare rør som Satans elektriske strøm går gjennom. Med dette middel øver han sin trolldomsmakt over menneskers legemer og sjeler. VM2 42.3

Jeg har fra tid til annen fått brev både fra predikanter og fra medlemmer i menigheten med spørsmål om jeg mener det er galt å søke til spiritistiske og clairvoyante leger. Jeg har ikke svart på disse brevene, for jeg har ikke hatt tid. Men akkurat nå tvinger dette emne seg på ny inn i min oppmerksomhet. Så tallrike blir nå disse Satans redskaper og så alminnelig er det blitt å søke råd hos dem at det synes å være nødvendig å komme med et advarselsord. VM2 42.4

Gud har lagt det i vår makt å skaffe oss kunnskap om helselovene. Han har gjort det til vår plikt å bevare våre fysiske krefter i den best mulige tilstand forat vi kan yte ham den tjeneste som han har behag i. De som nekter å gjøre bruk av det lys og den kunnskap som i nåde er blitt dem mulig å oppnå, forkaster det middel Gud har gitt dem til fremme av deres åndelige så vel som deres fysiske liv. De stiller seg selv der de kommer til å bli utsatt for Satans forførelser. VM2 43.1

Ikke få i denne kristne tidsalder og i dette kristne land søker til onde ånder istedenfor å stole på den levende Guds makt. Moren som våker ved sitt barns sykeleie, utbryter: “Jeg kan ikke gjøre noe mer. Finnes det da ikke noen lege som kan helbrede barnet mitt? ” Så er det noen som forteller henne om de vidunderlige helbredelser som er blitt utført av en eller annen såkalt clairvoyant lege eller en magnetisør, og hun betror sitt kjære barn til ham og legger det like sikkert i Satans hender som om han sto ved hennes side. I mange tilfelle blir barnets fremtidige liv behersket av en djevelsk makt som det tilsynelatende er umulig å bryte. VM2 43.2

Mange er uvillige til å gjøre den nødvendige anstrengelse for å skaffe seg kunnskap om livets lover og om de enkle midlene som kan brukes til å gjenopprette helsen. De stiller seg ikke i det rette forhold til livet. Når sykdom kommer som en følge av deres overtredelse av naturens lover, prøver de ikke på å rette feilen og deretter be om Guds velsig-nelse, men de søker legene. Dersom de får helsen tilbake, gir de medisinene og legene all ære. De står alltid ferdige til å forgude menneskelig makt og visdom og ser ikke ut til å kjenne noen annen Gud enn skapningen — støv og aske. VM2 43.3

Jeg har hørt en mor trygle en vantro lege om å redde hennes barns liv. Men da jeg oppmuntret henne til å søke hjelp hos den store Lege, som fullkomment kan frelse alle som kommer til ham i tro, vendte hun seg utålmodig vekk. Her ser vi den samme ånd som kjennetegnet Akasja. VM2 43.4

Det er ikke trygt å feste all sin lit til leger som ikke har gudsfrykt for øye. Uten den guddommelige nådes innflytelse er menneskehjertet “svikefullt . . . mer enn noe annet, og ondt er det”. Jer. 17, 9. Selvopphøyelse er menneskehjertets mål. Hvilke synder er ikke blitt skjult og hvilke villfarelser har ikke funnet støtte under dekke av legevitenskapen! Legen kan nok hevde å eie megen visdom og vidunderlig dyktighet, mens hans karakter er fordervet og hans virkemåte i strid med livets lover. Herren vår Gud forsikrer oss om at han venter på å kunne vise sin nåde. Han innbyr oss til å kalle på ham på nødens dag. Hvordan kan vi vende oss bort fra ham og stole på en arm av kjød? VM2 43.5

Gå med meg til et sykeværelse. Der ligger en ektefelle og far, en mann som var til velsignelse for samfunnet og for Guds sak. Han er plutselig blitt rammet av sykdom. Feberens ild synes å fortære ham. Han lengter etter rent vann til å fukte de tørre lepene med, til å stille den sterke tørsten og kjøle den feberhete pannen. Men nei, legen har forbudt vann. Den syke får en stimulerende sterk drikk som føyer brensel til ilden. Det velsignede, himmelsendte vann, brukt på en forstandig måte, ville ha kunnet slokke den fortærende flammen, men det blir satt til side til fordel for giftige medikamenter. VM2 44.1

En tid kjemper naturen for sine rettigheter, men den blir overvunnet og oppgir til sist kampen, og døden bringer befrielse til den som lider. Det var Guds ønske at denne mannen skulle leve og være til velsignelse for verden. Men Satan besluttet å ødelegge ham, og med legen som redskap ‘ oppnådde han sin hensikt. Hvor lenge skal vi tillate at vårt dyrebareste lys blir slokt på den måten? VM2 44.2

Akasja sendte sine tjenere for å spørre Ba ', al-Sebub i Ekron. Men i stedet for et budskap fra avguden hører han den fryktelige kunngjøring fra Israels Gud: “Du skal ikke stige ned fra den seng du er steget opp i; du skal dø.” 2 Kong. 1, 4. Det var Kristus som bød Elias å tale disse ord til den frafalne kongen. VM2 44.3

Jehova Immanuel hadde grunn til å vise sterkt mishag overfor Akasjas ugudelighet. Hva hadde vel ikke Kristus gjort for å vinne synderes hjerter og for å gi dem en urokkelig tillit til ham? Gjennom generasjoner hadde han besøkt sitt folk og åpenbart den mest nedlatende miskunnhet og uhørte kjærlighet. Helt fra patriarkenes tid hadde han vist hvordan “hans lyst hadde” stått til “menneskenes barn”. Ord. 8, 21. Han hadde vært en hjelper som var meget nær hos dem som søkte ham i oppriktighet. “I all deres trengsel var det ingen trengsel, og hans åsyns engel frelste dem; i sin kjærlighet og sin store mildhet gjenløste han dem.” Es. 63, 9. Men Israel hadde vendt seg bort fra Gud og søkte hjelp hos Herrens verste fiender. VM2 44.4

Hebreerne var den eneste nasjon som var blitt bevist den gunst å få kunnskap om den sanne Gud. Da Israels konge sendte bud for å spørre et hedensk orakel, ga han til kjenne for hedningene at han hadde større tillit til deres avgud enn til sitt folks Gud, himmelens og jordens skaper. De som bekjenner seg til å ha kunnskap om Guds Ord, vanærer ham på lignende måte når de vender seg bort fra kraftens og visdommens guddommelige kilde for å søke hjelp eller råd hos mørkets makter. Dersom Guds vrede ble opptent over en slik fremgangsmåte fra en ond, avgudisk konges side, hvordan vil han da betrakte en lignende fremgangsmåte hos dem som bekjenner seg til å være hans tjenere? VM2 44.5