Veiledning For Menigheten, 2. bd.

Plikten til å arbeide

Den religionen du bekjenner deg til, legger en plikt på deg til å bruke tiden i de seks arbeidsdagene like meget som plikten til å komme til møtet på sabbaten. Du er ikke flittig til å arbeide. Du lar timer og dager, ja, til og med uker, gå uten at du utretter noe. Den beste preken du kunne holde i verden, ville være å vise en avgjort reform i ditt liv og ha omsorg for din egen familie. Apostelen sier: “Dersom noen ikke har omsorg for sine egne, og mest for sine husfolk, han har fornektet troen og er verre enn en vantro. ” 1 Tim. 5, 8. VM2 38.1

Du fører skam over saken når du slår deg ned på et sted der du i en tid gir deg over til dovenskap, helt til du blir nødt til å stifte gjeld for å forsørge din familie. Disse gjeldspostene du har opprettet, er du ikke alltid så nøye med å betale, men flytter heller til et annet sted. Dette er å bedra sin neste. Verden har rett til å vente streng oppriktighet hos dem som bekjenner seg til å være bibeltroende kristne. Dersom en mann er likegyldig med å betale det han skylder, kommer alle våre medlemmer i fare for å bli betraktet som upålitelige. VM2 38.2

“Alt det I vil at menneskene skal gjøre imot eder, det skal også I gjøre imot dem.” Matt. 7, 12. Dette gjelder så vel dem som arbeider med sine hender, som dem som har noe å gi. Gud har gitt deg styrke og dyktighet, men du har ikke gjort bruk av den. Du har krefter nok til rikelig å kunne forsørge din familie. Stå tidlig opp om morgenen, om nødvendig allerede mens stjernene skinner. Legg planer for å få gjort noe, og la det bli gjort. Innfri hvert eneste løfte, dersom da ikke sykdom tvinger deg til å gå til sengs. Det er bedre at du gir avkall på mat og søvn enn at du gjør deg skyldig i å holde tilbake fra andre det som de med rette har til gode av deg. VM2 38.3

Lykkens tinde kan ingen bestige uten anstrengelse. Ingen må vente at de kan bli båret fram til seierskransen uten at de selv anstrenger seg, enten det nå gjelder religiøse eller verdslige gjøremål. Løpet er ikke alltid i de lettes makt, heller ikke krigen i de sterkes makt, men den som arbeider med lat hånd, blir fattig. De som er iherdige og flittige, er ikke bare lykkelige selv, men de gjør også sitt til andres lykke. Skal en oppleve velvære i livet og få nok å leve av, må en ikke tenke at det kommer uten på bekostning av alvorlig flid. Farao visste å sette pris på et slikt karaktertrekk da han sa til Josef: “Dersom du vet at der er dyktige menn iblant dem [Josefs brødre], da sett dem til oppsynsmenn over min buskap! ” 1 Mos. 47, 6. VM2 39.1

Det finnes ingen unnskyldning for bror —, dersom da ikke lyst til makelighet og manglende evne til å legge planer og sette seg selv i arbeid kan kalles en unnskyldning. Det beste han kan gjøre nå, er å gå utenfor hjemmet og arbeide under noen som kan legge planer for ham. Han har så lenge vært en likegyldig, doven herre over seg selv, at han ikke kan utrette stort, og han blir et dårlig eksempel for barna. De har hans karaktertrekk. De lar moren bære byrdene. Når de blir bedt om å gjøre noe, gjør de det, men de utvikler ikke den evnen som alle barn burde utvikle, evnen til å se det som bør gjøres, og så gjøre det uten å bli bedt om det. VM2 39.2